Olsen-familien hadde bodd på gården Lifjell i Hedmark i over hundre år. Gården lå i en dal omkranset av gran og furu, og en liten elv rant gjennom jordene. Olsen-familien hadde drevet gården gjennom tre generasjoner, og hver generasjon hadde lagt til noe nytt. Bestefaren hadde bygget den røde låven, faren hadde anlagt epleshagen, og nå var det Pers tur til å overta.

Per var tjuefem år gammel og hadde alltid visst at gården en dag skulle bli hans. Men Per hadde også en hemmelig drøm. Per drømte om å bli ingeniør i Oslo. Per drømte om å bygge broer og store maskiner. Per hadde fortalt ingen om denne drømmen, ikke engang søsteren Kari som han ellers fortalte alt til. I mange år hadde han båret drømmen alene.

Søsteren Kari var atten år og hadde nettopp avsluttet skolen. Kari elsket gården. Kari kjente hver stein, hvert tre, hver ku ved navn. Kari hadde aldri drømt om å reise bort. For Kari var Lifjell verden.

En kveld i mai, da solen sto lavt over åsene og luften luktet av flom og våt jord, gikk Per ut på tunet og fant faren som sto og røkte pipe ved låven. Faren het Anders og hadde et grått skjegg og store, rolige hender. Anders så på sønnen sin og forstod uten ord at noe var i veien. "Sett deg," sa Anders, og pekte på en stubbe ved siden av seg.

Per satte seg, og en lang stillhet fulgte. Til slutt sa Per: "Far, jeg må fortelle deg noe." Anders nikket sakte. Per fortalte om drømmen, om Oslo, om broene og maskinene. Per fortalte om bøkene han hadde lest i hemmelighet, om brevene han hadde skrevet til Norges Tekniske Høgskole. Per fortalte, og fortalte, til alle ordene var ute av ham.

Anders satt lenge uten å si noe. Så la han hånden på Pers skulder. "Du skulle ha sagt det før," sa Anders. "Gården er ingen lenke. Gården er en mulighet, ikke en plikt." Per kjente tårene komme. Anders fortsatte: "Kari elsker dette stedet mer enn deg og meg til sammen. Kanskje er det Kari som skal være den fjerde generasjonen."

Den natten kunne Per ikke sove. Han lå og lyttet til regnet på taket og tenkte på alt som hadde forandret seg i løpet av en samtale. Neste morgen gikk han og snakket med Kari. Kari ble først forskrekket, så glad, så bekymret, så bestemt. "Ja," sa Kari til slutt. "Ja, jeg vil overta gården."

Tre måneder senere reiste Per til Oslo. Kari ble på Lifjell. Anders røkte sin pipe ved låven og smilte. Olsen-familien var fremdeles Olsen-familien, men nå hadde fremtiden flere veier å gå.
