Hvor mange personer trengs det for å  lage en kopp kaffe? For de fleste av oss er det nok med noen få skritt for å få fylt opp koppen. Men denne drikken er et resultat av en verdensomspennende prosess som er dyrere og mer komplisert  enn du aner. 
Det begynner på avsidesliggende steder som landsbyen Pitalito i Colombia. Her har familiegårder hogget skog for å gi plass til rader med kaffebusker. Kaffebusken ble først domestisert i Etiopia og blir nå dyrket i områder ved ekvator. Hver busk fylles av små bær som kalles “kaffekirsebær.” Fordi bærene på samme grein kan modnes til ulik tid, er det best å plukke dem for hånd, men hver gård har sin egen metode for å bearbeide bærene. I Pitalito sliter kaffeplukkerne fra morgen til kveld i stor høyde. Ofte plukker de 25 kg per skift, men lønna er lav. 
Arbeiderne leverer bærene de har plukket til våtmølla. Denne maskinen skiller frøene fra frukten, og sorterer dem etter tetthet. De tyngste, mest smakfulle frøene, synker til bunns i mølla, hvor de samles og tas med til gjæring i en vannbeholder i én eller to dager. Så vasker arbeiderne vekk restene av fruktkjøtt og legger frøene til tørk ute. Noen gårder bruker maskiner til denne prosessen, men i Pitalito blir frøene spredt utover på store rister. I løpet av de neste tre ukene, blir frøene rakt regelmessig slik at de tørker jevnt. Når kaffebønnene har tørket, blir de kjørt til den nærmeste mølla som har mange spesialmaskiner. En luftblåser sorterer frøene etter tetthet på nytt, en rekke sikter sorterer dem etter størrelse, og en optisk skanner  sorterer etter farge. 
Nå blir bønnene vurdert av  såkalte Q-vurderere, og de velger bønner som brennes og brygges. I en prosess kalt “kopping,” vurderer de kaffens smak, aroma og munnfølelse for å vurdere kvaliteten. Ekspertene gir bønnene en karakter og gjør dem klar til frakt. Arbeidere løfter striesekker som veier opp mot 70 kg med tørkede og sorterte kaffebønner opp på fraktkonteinere av stål. Hver av dem kan ta 21 tonn med kaffe. 
Lasteskip med en besetning på over 25 sjøfolk transporterer kaffe til hele verden. Men ingen land importerer mer  enn USA. I New York alene går det med millioner av kopper hver dag. Etter en lang reise fra Colombia til New Jersey, passerer kaffebønne tollen. Havnearbeidere losser skipet, en flåte med semitrailere transporterer kaffen til nærmeste lager, og deretter til brenneriet. Her helles bønnene i en brenner mens de røres rundt av en metallarm og varmes opp. Sensorer overvåker fuktigheten i kaffen, den kjemiske stabiliteten og temperatur, mens øvede kaffeingeniører justerer nivåene på dem i løpet av denne tolv minutter lange prosessen. I prosessen frigjøres det olje fra frøet. Dette gjør frøene om til bønner,  som er mulige å male og brygge, med sin brune farge og rike aroma. Etter brenningen blir bønnene pakket i sekker på 2 kg, og lastebiler leverer disse til kaféer og butikker over hele landet. 
Kaffen er nå så nær at du kan lukte den, men den trenger litt mer hjelp før den er klar. Hvert kaffehus har sin sjefsinnkjøper som nøye velger ut bønner fra hele verden. Transportfirmaer tar seg  av leveringsruter, og baristaer over hele byen serverer denne koffeinholdige eliksiren til sine travle kunder. 
Alt i alt trengs det hundrevis av folk for å få kaffen fram til målet sitt — og da har vi ikke talt med alle som opprettholder infrastrukturen som gjør reisen mulig. Mange av disse individene arbeider for lav lønn under farlige forhold — og noen får ikke lønn i det hele tatt. Så mens vi beundrer det verdensomspennende nettverket bak denne varen, la oss være sikre på at vi  ikke verdsetter den mer enn menneskene som lager den. 
