Nylig foretok jeg et uautorisert, ukontrollert psykologisk eksperiment på mine barn. (Latter) Grunnlaget var 10 000 dollar  i kontanter på kjøkkenbordet, og et skilt hvor det stod: "Ikke rør pengene enda!" Og før jeg fortsetter, bør du vite at familien vår liker å spille. Vi spiller ballspill, brettspill, terningspill, kortspill, alle slags typer spill, men spillene barna mine liker best, er spill som Monopol. Når de spiller Monopol, spiller de i maraton over mange timer, og flere dager. Hvert av barna mine har sin egen strategi og personlighet. Datteren min på 11 år vil alltid være hunden. Hun spiller helt og holdent for sjanse- og skjøtekortene. (Latter) Du kan si at hun bruker flaks som strategi. Min ni år gamle sønn er alltid bilen - en veldig strategisk spiller. Han kjøper alle  jernbanestasjoner og verk, før han bygger hus og hoteller på de dyreste eiendommene - veldig skarpsindig. Og hans yngre bror, som er sju, kjøper alt han lander på, uten unntak, noe som passer godt, siden han er trillebåren. Før jeg sier hvordan eksperimentet gikk, vil jeg fortelle hva som fikk meg til å starte det. En lørdagsmorgen spilte jeg Monopol-maraton med barna mine og oppdaget at de spilte helt motsatt av reglene.  De gjorde ting som å kjøpe hverandre ut av fengsel, og låne hverandre penger til å kjøpe eiendom, og jeg sa: "Dere, det er ikke sånn man spiller dette spillet!" "Pappa, det gjør ikke noe", sa de.  "Vi vil bare ha henne med på brettet", eller "han kan betale meg  tilbake på slutten av spillet, når han er stinn av penger." Og jeg tenker: "Hva er det jeg lærer barna?" Jeg begynte å se på hvordan de spilte og tøyset, på hvilken måte de  tok beslutninger - og jeg tenkte: "Hva om de spiller sånn fordi pengene ikke er virkelige?" Et konsept jeg har lest mye om heter "økonomisk abstraksjon", når penger blir mer og mer som en forestilling, mindre håndgripelig, og derfor mer abstrakt, så endrer det måten vi forholder oss til dem. Det er anekdotisk bevis på abstraksjon overalt. Du trenger bare å høre godt etter når noen sier; "Jeg ga mobilen min til et barn eller barnebarn, og en måned senere, fikk jeg en regning med uventede app-kostnader." I 2014 refunderte Apple kunder for ikke-godkjente kjøp i app, for det meste gjort av barn, for hele 32,5 millioner dollar. I et oppgjør i den føderale handelskommisjonen, stod det i dokumentasjonen, at det var altfor enkelt for  barn å gjøre kjøp i apper. Oppfinnerne hos Disney ble beskyldt for å gjøre parkene "friksjonsløse" - som de kalte det, og de investerte en  milliard dollar i et MagicBand. Det er en bærbar enhet som fungerer  som en romnøkkel eller parkeringsbillett, og som din ID og lommebok når du er på parkens eiendom. Hvis barnet ditt vil ha et diadem med  ører og en dessert i det magiske riket, ditt og datt- (latter) ble ferien din plutselig veldig mye dyrere, på magisk vis. På magisk vis. Nylig hadde jeg en samtale  med noen ungdommer, som kunne fortelle at 100 000 dollar i året ikke egentlig var så mye. "Virkelig?" sa jeg. "Hvorfor tror dere det?" De sa: "Vi har begge 500 000 dollar i minibankene våre i Grand Theft Auto." (latter) Det er et veldig populært og noe tvilsomt videospill. Mens jeg spilte med barna mine, og så hvordan de gjorde det, og hørte dem snakke, tenkte jeg: "Hva hvis pengene virkelig lå på bordet? Ville de spille annerledes?" Så jeg gjorde en kjapp utregning, "Hvor mye ville det  koste i kapital og i valuta å spille en fysisk runde Monopol med barna mine slik at de fikk kjenne følelsen av håndfaste penger i hendene?" Jeg regnet ut at for fire eller fem spillere, ville det bli ca. 10 000 dollar. Så en fredag stakk jeg innom banken, og skaffet alle verdiene av sedler på Monopol-brettet, unntatt en 500 dollarseddel, som er vanskelig å finne - og søndag samlet jeg familien til  en runde Monopol med høy innsats, (latter) hvor vinneren tar alt. Alle de 20 dollarene, altså. Alle de 20 dollarene. Du skulle sett hvordan  barnas øyne lyste opp, da jeg rakte hver av dem 1500 dollar i startkapital, og du skulle sett hvordan konas øyne lyste opp da jeg tok alt tilbake på mandag. (latter) Alt sammen. Marathonspillet vårt varte  bare i to og en halv time - mye kortere og mer strategisk enn sånn de vanligvis spiller. Som hypotesen min sa, spilte to av mine tre barn annerledes; datteren min spilte fortsatt på flaks. Hun ble først slått konkurs, (latter) og trakk seg tilbake til stua for å lese en bok. Min yngste sønn, trillebåren, kjøpte ikke alt det han landet på, i stedet beregnet han nøye hvor mange terningkast han  var fra brorens eiendommer,  og hvor mye han ville skylde broren hvis han landet på en av eiendommene. Og han tok beslutningene ut fra det. Det å ha virkelige penger på bordet og en pengepremie på slutten av spillet gjorde ham mer konservativ. Og min mellomste sønn - veldig strategisk, kjøpte fortsatt alle jernbane- stasjonene og alle verkene, men han kjøpte ikke Boardwalk  og Park Place, eller Mayfair og Park Lane, i stedet satte han hoteller på Oriental og Baltic Avenue, eller Coventry og Leicester  Square, som i England. Da jeg spurte hvorfor, sa han med egne ord, "Pappa, de er bare rimeligere eiendommer." (latter) Og da gråt jeg en gledeståre. (latter) Så han forstod det! Da spillet var slutt, hadde sønnen min 28 eiendommer, mer penger enn han noen sinne hadde hatt, og han fikk strø rundt seg med penger, bokstavelig talt. (latter) Se hvor lykkelig han er, (latter) og hvor misfornøyde broren og søsteren er. Det lille eksperimentet mitt har en idé som er verdt å spre, og det er dette; Jeg tror at barn i dag vokser opp i en verden der  penger ikke lenger er virkelige, de er blitt en illusjon, men med  veldig reelle konsekvenser. Peter Drucker, en berømt ledelsesguru, sier at bank- og finansindustrien i dag handler mindre om penger, og mer om informasjon, noe dagens unge ikke forstår, de får ikke erfaring i å forholde seg til penger. Tre forskere fra et senter for kreativt lederskap, gjorde en studie for 20 år siden som er blitt gjentatt mange, mange ganger, de intervjuet over 200  personer i lederstillinger, i en rapport som het "Viktige livshendelser hos ledere". Denne rapporten avslørte at alle de 200 lederne i høye stillinger som var på toppen av sin karriere, hadde de samme karaktertrekkene. En av dem var at de tidlig i karrieren hadde blitt satt i en lederrolle hvor de måtte ta beslutninger  som kunne gi alvorlige konsekvenser. De hadde også hatt en mentor som  hjalp dem til å verdsette lærdommen disse erfaringene ga dem. Studiet ga et rammeverk i ledelse hvor essensen var at de som har potensial, gitt at de får mulighet til gjøre seg strategisk relevante erfaringer, og at de har evne til å lære av de erfaringene, vil ha større sjanse for suksess i en karriere som leder. Hvis du tok rammeverket for dette studiet, og eksperimentet mitt med 10 000 dollar, og så på det gjennom et kaleidoskop, kunne du komme frem til denne påstanden: Hvis barn får gjøre seg økonomiske erfaringer i livet og noen kan bidra til at  de lærer noe fra erfaringene, så har de større sjanse for å få økonomisk suksess senere i livet, og jeg mener at de må begynne tidlig i livet, og gjøre erfaringene ofte. Måten vi betaler på i dag forandrer seg ganske merkbart. Det beregnes å være billioner av dollar som sirkulerer i vår globale økonomi hver eneste dag, men bare fire prosent av disse  pengene er ren mynt og valuta. Resten er digitalt, datapakker, ett-tall og nuller, og dagens unge, som er oppvokst med det digitale ser ingen som betaler med kontanter eller sjekk. Står du i kø, og noen foran deg tar frem sjekkhefte for å betale, kan du med rette si til deg selv; "Virkelig? Et sjekkhefte? Dette vil ta evigheter." Dere ler fordi det stemmer. Dagens valuta er digital. For mange unge er forbruk tilsvarende bruk av kort, eller Google Wallet, Paypal og Zap. Dette tilsvarer pengebruk for dem, og forresten, jeg vil ikke si noe galt om teknologiske fremskritt i dagens betalingsteknologi - langt ifra. Jeg tror at tokenisering,  randomisering og biometri er fremtiden. Første gang jeg brukte Apple Pay, var som da huleboeren oppdaget ilden. Det var fantastisk. Men jeg kom raskt tilbake til virkeligheten da sønnen min sa: "Jeg skulle ønske at jeg hadde en telefon, slik at jeg kunne kjøpe ting." (latter) For unge er penger noe ganske abstrakt, og når vi tar abstraksjonen videre ved å bruke et MagicBand eller holde telefonen over en sensor som tar fingeravtrykket, blir det hele bare mer abstrakt. Det er en oppskrift på økonomisk katastrofe senere i livet, for en ung person ser på penger som noe ubegrenset fordi de ikke har noe konsept om det som ligger bakenfor før det tilslutt slår tilbake på dem selv. Dette har jeg selv sett i mitt  arbeid med universitetsstudenter - unge mennesker som låner og bruker utrolig mye penger, og ikke har noen forståelse  for økning i betalinger, nedgang i livsstil og de utfordringer de vil møte senere. I Storbritannia og USA er studenters  gjeld et raskt økende problem. I USA er studentgjelden oppe i 1,2 billioner dollar, og ligger på andreplass, rett etter boliglånsgjelden. En av tre er betalingsudyktige. En av fem misligholder lånet. Det er et enormt problem, og det er urovekkende for hele vår globale økonomi fordi: Dun og Bradstreet fant ut at man bruker 12 til 18 prosent mer når man bruker kredittkort i stedet for kontanter. De har fortsatt ikke studert hvor mye mer vi vil bruke med MagicBand eller telefon, men jeg tror det vil være 15 til 20 prosent, eller 18 til 25 prosent, og du trenger bare lese overskriftene i verdens aviser og magasiner i dag. Aviser som The Guardian,  The Washington Post, Fortune, Forbes har alle overskrifter som dette: "Ny forbruksgjeld er den høyeste på syv år" i Storbritannia, "Forbruksgjelden har aldri vært så høy" i USA. "Kveles av kredittkortgjeld", "Gjeldskrisen, den neste brikken i dominospillet". Dette skjer når folk bruker for mye og tar seg lån opp til ørene. The Money Charity sier at i Storbritannia akkurat nå blir en person hvert femte minutt og tre sekunder erklært betalingsudyktig eller konkurs. For å sette dette i perspektiv: Siden jeg begynte å snakke, har to personer i dette landet gått konkurs. I følge Demos.org har amerikanere mellom 25 og 34 den nest høyeste andelen av konkurser. 25-åringer. Alle burde stille seg spørsmålet: "Hva er det som skjer?" og mitt enkle syn på det er dette: Pengene de bruker er ikke virkelige - de er en abstraksjon. For å snu denne trenden hos neste generasjon må vi få dem til å forstå at de lever i en verden hvor de må ta svært reelle pengebeslutninger, i en verden hvor penger er en illusjon, men som har store konsekvenser. Jeg ønsker at våre barn skal lykkes finansielt, så ta dette i betraktning: Hvis du skal bruke penger på barn, gi dem et fast beløp og la dem bruke det selv. La dem kjenne følelsen av pengene i hånda. La dem prøve og feile uten for store konsekvenser, og når de senere i livet må gjøre viktige valg, forstår de at valgene har store konsekvenser. For større barn sier jeg: Sett av et fast beløp til skoleklær, utstyr og annet som trengs, gi dem dette beløpet, og når de har brukt alle pengene, er det ikke mer igjen. De får bruke pengene mens du veileder dem, og gir råd og følger med. Om du velger å kalle det lomme- penger eller lønn for husarbeid, eller et ukentlig stipend, så trenger hvert eneste  barn som er over 5 år å få et håndfast beløp av penger hver uke, sånn at de vil forstå hvordan et kontantløst samfunn fungerer. Det er bedre å lære de yngste om sparing mens de har penger de kan spare, enn å lære dem sparing når de ikke har penger fordi de har brukt over evne. Jeg traff en amerikaner som het José. En 20 år gammel student ved et amerikansk universitet. Foreldrene hans var født på Cuba. Da han var 15 år, sa foreldrene til ham: "José, vi skal gi deg mat og tak over hodet, og 50 dollar i måneden, så sørger du for resten selv." Jeg spurte: "Hvordan føltes det?" Han sa: "Klær, toalettartikler, skolebøker, underholdning, bensin - jeg måtte kjøpe alt selv. Jeg mislikte foreldrene mine et helt år. Men vet du hva? Jeg forstod at det var det aller  beste de kunne gjort for meg." Da jeg møtte 20-åringen José, fikk han fullt stipend ved universitetet. Han hadde 20 000 dollar oppspart fra deltidsarbeid på videregående, og denne gutten utstrålte økonomisk dyktighet og et klart lederpotensial. Kjernen i min historie i dag er: Du trenger ikke å spille brettspill med 10 000 dollar, eller hindre barna økonomisk for å utgjøre en forskjell. Det første skrittet er ganske enkelt. Det handler om å utdanne neste generasjon til å ta valg i en verden der penger i stor grad er en illusjon, men som har svært reelle konsekvenser, og grunnen til at det er så viktig for oss å gjøre dette som et globalt samfunn, er at den neste generasjonen vil overta den globale økonomien fra oss, og vi vil med usikkerhet legge den på deres skuldre. Det er vi som må lære dem opp til å kunne få økonomisk suksess. Tusen takk. (Applaus) Takk. (Applaus) 
