Menneskeheten elsker  å bygge murer. Har du lagt merke til det? Vi bygger murer til alt: til ly, til beskyttelse, til personvern . I løpet av de siste 70 år, har antallet barrier  mellom land doblet. Akkurat nå, finnes det flere murer enn  på slutten av andre verdenskrig, mer enn i løpet av den kalde krigen. Jeg vokste opp i Tyskland, og Berlinmurens fall føltes som starten på en ny verden,  en verden uten barrierer. Men siden  angrepene 11. september har byggingen skutt i været. Side angrepet, har antallet blitt doblet, med cirka 30 nye planlagte  eller bygde murer. Murer og gjerder blir ofte  bygd for å beskytte oss mot andre grupper av mennesker mot kriminalitet, mot ulovlig handel. Men murer og gjerder gir oss  bare en følelse av å være beskyttet, og er ikke det samme  som beskyttelse på ekte. Selv om vi føler oss trygge med dem, kan ikke murene i seg selv beskytte oss. I stedet, gjør de noe annet: de skaper skiller. De skaper et oss og et dem. De etablerer en fiende. Murer skaper også mental  murer i hodene våre. Og disse mentale murene  får oss sakte til å glemme alle tingene vi har til felles med  mennesker på andre siden. Og motsatt, mentale murer kan bli så sterke at de  oppfordrer oss til å bygge, beholde, eller styrke fysiske murer. Fysiske og mentale murer er tett sammenkoblet, og vi har ikke den ene, uten å ha den andre. Den er en konstant syklus: fysiske murer forsterker mentale murer,  og mentale murer forsterker fysiske murer, helt til en av dem brytes ned, og syklusen blir brutt. Da Berlinmuren ble bygd, var det vanskelig å si hvem muren vendte mot, fordi som bodde ved muren var ett folk. Det var ikke noe “oss” og “dem”. Det var ingen andre. Men etter hvert som folk var adskilt, utviklet sidene seg annerledes og dannet  individuelle personligheter. Plutselig var det et “oss” og et “dem”. En mental mur var bygd, og da Berlinmuren falte i 1989, ble den mentale muren værende i hodene til folk. Østtyskere måtte integreres  inn igjen i sitt eget land, selv om de ikke måtte flytte, er det fortsatt mange som føler at de ikke har kommet hjem ennå. De gjenværende effektene av de mentale murene kan måles. En studie fra  Freie universitetet  i Berlin i 2005 viser at 15 år etter gjenforeningen, trodde tyskere fortsatt at byer på den  andre siden av tidligere muren var lengre borte enn de i virkeligheten var. Det interessante er at de funnet en  sammenheng mellom politisk ståsted og anslaget av avstanden. Jo mer en deltaker var mot den tyske gjenforeningen, jo lenger unna mente  hen at byene lå. Det er den mentale muren som holder  byene på den andre siden langt unna, og jo høyere og sterkere den mentale muren er, jo vanskeligere er  det å nå fram til dem. Jeg prøvde å  gjenta denne studien med en gruppe unge tyskere  som vokste opp uten muren for å teste om disse effektene  fortsatt er målbare. Og resultatene viser at  denne generasjonen, min generasjon, rett og slett er dårlige i geografi -- (Latter) Øst og vest. Men til vårt forsvar, dette er en forbedring. Ikke sant? Vi opplevde aldri  muren i virkeligheten. Denne fysiske barrieren fikk oss aldri til å bygge en mental mur i utgangspunktet. Det ville vært fantastisk om dette var et tegn på at det kunne finnes en framtid uten en  mental mur som deler Tyskland, men jeg tror bare  at vi må innse det: Selv om denne muren forsvant, ville tusen nye  være bygd i mellomtiden. Over hele verden  opplever vi nå stadig flere  inngjerdede samfunn. Slike samfunn kan ses på  som en slags nasjon, bare i mindre skala -- nabolag omgitt av murer og gjerder for å beskytte innbyggere  fra andre innbyggere-- og den eneste forskjellen er at de har valgt å ha det slik. Men de fysiske og mentale effektene på  menneskene som bor på innsiden og de som blir holdt utenfor er de samme, de skiller byer, nabolag, og til og med lekeplasser. Forrige vår arbeidet jeg med et designprosjekt på to skoler i Brussel hvor dette var tilfellet. Begge skolene hadde samme  inngang og skolegård. Undervisningen var på  nederlandsk i begge. Men på den ene skolen  var det flest belgiske barn, mens det var flest  innvandrerbarn på den andre. Skolene var delt med murer og gjerder, slik at barna ikke  kunne være sammen, annet enn ved gjerdet  som delte skolegården i to. Da jeg begynte å jobbe der, ble jeg lei meg av å se at barna  måtte stå ved et gjerde for å kunne snakke med vennen sin på den andre siden. Men det som er enda verre, er at de fleste barna aldri får muligheten til å få en venn på den andre siden. Skole burde være det stedet  hvor barn, alle barn, kommer sammen og lærer -- lærer fra læreren, men aller viktigst, lærer fra hverandre. Desto mer mangfold, desto mer er det å lære. Skolen er kanskje det eneste muligheten vi har i livet, til å opprette kontakt med noen på tross av sosiale forskjeller. Å skille barn på dette tidspunktet i utviklingen deres vil gjøre integrering veldig vanskelig, om ikke umulig. Til tross for dette, virket det som jeg var den eneste som så problemet med gjerdet i Brussel. De fleste foreldre, lærere og barn sluttet å legge merke til gjerdet. Det bare var der. Ingen hadde opplevd noe annet. Og det liker mennesker. Jeg spurte en gutt om han hadde lyst  til å leke med de på andre siden, og han sa, "Nei." Jeg spurte om han ville ha lekt med dem hvis det ikke var for gjerdet, og han sa, "Sannsynligvis." Han skyndte seg å si at gjerdet ikke måtte tas bort, fordi de på den andre siden var slemme og  de ga ham aldri ballen sin tilbake. Det er rart, fordi snakket jeg med  barn fra begge sidene, og alle fortalte meg at de på  de andre siden var slemme, fordi de aldri ga tilbake ballen. Barna på hver side liker hverandre ikke, og det oppstår stadig krangler ved dette gjerdet, som også er grunnen til at folk mener at det må være der: det beskytter barna fra hverandre, eller lekene i det minste, og det forhindrer kaos. På ett eller annet tidspunkt  begynte barna å krype under gjerdet å få tilbake ballen, og skolene reagerte med å legge  metallplater der. Nå klatrer de over. Jeg vet ikke hva som  kom først i Brussel: en mental mur som ble så sterk at de måtte bygge et fysisk gjerde, eller om dette gjerdet nå forsterker de sosiale ulikhetene, til og med i skolegården. Men det jeg visste da jeg  begynte å jobbe der, var at jeg ville forandre dette. Jeg ville vise begge sidene  hvor mye de har til felles. For barn er ikke  dette så vanskelig. Selv om de snakket nederlandsk i en del av skolegården og en blanding av fransk, tyrkisk, og  arabisk i den andre, snakket alle de lekens universelle språk. Og det viste seg at  lysten til å leke er mye sterkere enn alle de antatte  forskjellene mellom barna. Jeg satte opp forskjellige  leker på gjerdet, som nå ble et møtested i stedet for en barriere. Og plutselig tegnet barna sammen, byttet blyanter med hverandre og de snakket i telefonen. Telefonene var en stor suksess, fordi de ble så overrasket over at de kunne høre den andre siden gjennom denne tingen, at de kunne ikke slutte å snakke. På en barneskole spiller foreldrene en viktig rolle i å forme hverdagslivet  og miljøet til barna. Så hvis jeg skulle  utgjøre en forskjell måtte jeg vise dem også hvor mye de hadde til felles med den andre siden. Men det var vanskeligere  med foreldrene, fordi de fleste av dem ikke snakker  samme språk de har ulike jobber med ulike inntekter, kommer fra ulike sosiale lag, har ulike religioner, kommer fra andre kulturer og deler ikke de samme verdiene. Og jeg som student, skilte meg fra foreldrene på alle disse måtene. Så hvordan kunne jeg vise dem hvor mye de har til felles? Jeg valgte å ikke  overbevise dem selv, men ved å la  barna deres gjøre jobben. Jeg laget en  bildeutstilling i skolegården som viste at barna lekte med hverandre gjennom gjerdet. Etter utstillingen ba jeg foreldrene om å skrive ned tanker, idéer og ønsker på store trekasser, og jeg merket kassene med:  “Hva tenker dere?” Mange personer skrev “Ja”. Ja, hva? Jeg sa aldri hva jeg mente eller  hva som dette skulle føre til, så hva svarte de ja på? Da jeg spurte, sa de at  gjerdet burde fjernes. Ja, vi vil leke med dem på den andre siden. Bildene antydet  et spørsmål som aldri ble stilt. Folk så hvor absurd situasjonen var og så hvor unødvendig gjerdet var, uten at jeg tvang  en mening på dem. Utstillingen viste de hva sidene hadde til felles, for en gangs skyld. Denne dagen var det ikke noe “oss” og “dem”, det var ingen andre. Den mentale muren  begynte å smuldre opp. Jeg valgte ordet “smuldre,” fordi å ødelegge en mental mur  er en lang reise, og å ødelegge en mental mur  kan være mye vanskeligere enn å bare rive ned  en som er fysisk. Vi må utfordre meningene våre  og troen vår og kanskje til og med innrømme  våre egne feil. Det som skjedde i Brussel  var et stort skritt, et skritt som har tatt  generasjoner å ta i Tyskland. Det finnes eksempler  rundt om i hele verden, som forteller den samme historien jeg  opplevde i Brussel og i Tyskland, nok eksempler som  vi kunne ha lært fra. Men fortsatt prøver vi å løse uløselige problemer med murer, selv om murer ikke tar  problemene ved roten. De reduserer bare symptomene. Så neste gang du tenker  på å bygge en mur, eller støtter noen som  vil bygge en mur, tenk på hvordan du kan påvirke. Fordi muren gir ikke mer trygghet. I stedet påvirket den de som bor der, hver dag. Mennesker som til tross for den geografiske grensen, ofte deler kultur og verdier. For dem bygger du ikke bare en mur,  men to, to murer som det vil ta årtier og generasjoner å seg over. Takk. (Applaus) 
