Da jeg kom til Kyiv, 1. februar dette året, ble Uavhengighetsplassen beleiret, omringet av politi som var lojale mot regjeringen. Demonstrantene som okkuperte Maidan, som er navnet på plassen, gjorde seg klar til kamp, og hamstret hjemmelagde våpen og masseproduserte improviserte beskyttelsesdrakter. Euromaidanprotestene begynte fredelig på slutten av 2013, etter at den ukrainske presidenten, Viktor Yanukovych, avslo en vidtrekkende avtale med EU til fordel for tettere bånd med Russland. Titusenvis av  misfornøyde innbyggere strømmet til sentrum av Kyiv for å demonstrere mot denne troskapen. 
Etter som månedene gikk, ble sammenstøtene mellom politiet og sivile kraftigere. Jeg satte opp et provisorisk studio ved barrikadene på Hrushevsky Street, hvor jeg fotograferte de som  kjempet mot en svart bakgrunn, som skjulte den spektakulære bakgrunnen av flammer, is og røyk. For å kunne vise de menneskelige fortellingene var det nødvendig å fjerne dramatikken i bakgrunnen som hadde blitt så kjent og gjentakende via media. Det jeg var vitne til, var ikke bare nyheter, men historie også. Da jeg innså dette, kunne jeg frigjøre meg fra konvensjonene til nyhetsfotografer fra aviser og blader. Oleg, Vasiliy og Maxim var vanlige menn, med vanlige liv fra  vanlige byer. Men kostymene de hadde ikledd seg var alt annet en vanlige. Jeg bruker ordet “kostyme” fordi dette var ikke klær som hadde blitt delt ut eller organisert av noen. De var improviserte uniformer av utrangert militærutstyr, uniformer og trofeer som var tatt fra politiet. Jeg fattet interesse for måten de  valgte å framstille seg selv på, dette maskuline uttrykket, krigeridealet. 
Jeg jobbet sakte med et analogt kamera med manuelt fokus og håndholdt lysmåler. Den gammeldagse måten. Det ga meg tid til å snakke med hver enkelt og se på dem, i stillhet, mens de så på meg. 
Den spente situasjonene eskalerte til den mest voldelige dagen 20. februar, og ble kjent som Den blodige tirsdagen. Regjeringsvennlige skarpskyttere, begynte å skyte på sivile og demonstranter på Institutskaya Street. På kort tid ble mange drept. Resepsjonen på Hotel Ukraina ble et provisorisk likhus. Rader av lik lå i gatene. Fortauene var dekket av blod. Neste dag rømte president  Yanukovych fra Ukraina. Tre måneder med demonstrasjoner førte til mer enn 120 døde og mange flere savnede. Begivenhetene skjedde raskt, og feiringa på Maidan virket som et fjernt minne. 
Etter som dagene gikk, strømmet væpnede soldater til sentrum av Kyiv, og titusenvis av vanlig folk slo seg sammen med dem. En kollektiv sorg fylte gatene. Mange kvinner hadde med blomster som de la ned for å  minnes de falne. De kom tilbake dag etter dag og dekket plassen med  millioner av blomster. Maidan var pakket inn i tristhet. De var stille og jeg kunne høre fuglene som sang. De hadde jeg ikke hørt før. 
Jeg stanset kvinner som nærmet seg barrikadene for å legge ned blomster og spurte om å få ta bilde av dem. De fleste gråt da jeg fotograferte dem. Den første dagen gråt jeg og assistenten min, Emine, sammen med hver eneste  kvinne som kom til studioet vårt. Fraværet av kvinner hadde vært påfallende, helt til da. Fargen på pastellkåpene deres, de glorete håndveskene, og haugene av røde nelliker, hvite tulipaner og gule roser, som de bar med seg lagde en skarp kontrast til plassen og mennene her, som  hadde blitt svarte av skitt. 
Disse to settene med bilder gir ikke mening uten hverandre. De er om menn og kvinner og hvordan vi er -- ikke hvordan vi ser ut, men hvordan vi er. De forteller om ulike kjønnsroller i konflikter, ikke bare på Maidanplassen, og ikke bare i Ukraina. Menn kjemper de fleste kriger, og kvinnene sørger over dem. Hvis menn viste krigeridealet, viste kvinnene resultatet av volden det medførte. 
Da jeg tok disse bildene, trodde jeg at jeg dokumenterte slutten på volden i Ukraina. Nå skjønner jeg at det bare var begynnelsen. I dag er  dødstallene 3000, mens hundretusener har blitt tvangsflyttet. Jeg var i Ukraina for seks uker siden. Barrikadene på Maidan er fjernet, brosteinen som ble brukt som våpen var satt på plass igjen, og trafikken kunne gå uhindret over plassen. De som kjempet, kvinnene og blomstene er borte. En stor plakat viser gjess som flyr over en kornåker og dekker over en utbrent bygning, mens den roper ut: “Heder til Ukraina. Heder til helter.” Tusen takk. (Applaus). 
