Fra den minste encellede organismen til de største skapninger på jorda – er alle er definert av genene sine. Genene våre er som en  bruksanvisning for cellene i kroppen. Byggesteinene er fire baser, knyttet sammen i en bestemte rekkefølger, med beskjeder om hva cellene skal gjøre og hvilke egenskaper vi skal få. Men med nye teknikker for å redigere genene, kan forskere endre organismenes egenskaper på rekordtid. De kan lage vekster som tåler tørke, og epler som ikke blir brune. De kan forhindre utbrudd av smittsomme sykdommer og utvikle kurer mot genetiske sykdommer. CRISPR er den raskeste, letteste og billigste metoden for genredigering og har skapt et nytt tilskudd til vitenskapen. Hvor kom dette medisinske vidunderet fra? Hvordan fungerer det? Hva kan det brukes til? 
CRISPR er faktisk en  naturlig prosess som stammer fra immun- forsvaret til bakterier. Når bakterier og erkebakterier forsvarer seg mot virusangrep, bruker naturlig forekommende CRISPR to hoveddeler. De første er små biter av  gjentakende DNA-sekvenser kalt “clustered regularly interspaced short palindromic repeats,” eller CRISPR. De andre er Cas, en type RNA-molekyler som klipper opp DNA. Når et virus trenger inn i en bakterie, klipper Cas-proteinet ut en bit av virus-DNAet og limer det inn i CRISPR- området til bakterien noe som gir en kjemisk øyeblikksbilde av infeksjonen. Disse virusoppskriftene blir kopiert over til små RNA-biter. RNA spiller en viktig rolle i mange av cellene våre, når det gjelder CRISPR, binder RNA seg til et spesielt protein som heter Cas9. Disse kompleksene virker som speidere, og fester seg til fritt DNA og leter etter virus med  likt DNA Om viruset angriper på nytt, vil speider- komplekset kjenne det igjen umiddelbart, og Cas9 ødelegger virus-DNAet. 
Mange bakterier har denne forsvarsmekanismen. I 2012 klarte fant forskere ut hvordan de kunne tjuvkoble CRISPR slik at det ikke bare  kunne finne virus-DNA men et hvilket som helst DNA i en hvilken som helst organisme. Med de rette verktøyene blir dette forsvaret mot virus et nøyaktig verktøy for genredigering som både kan endre DNA  og endre spesifikke gener like lett som det er  å rette opp skrivefeil 
Slik foregår det på laben: Det blir laget et guide-RNA som er likt med genene vi vil redigere. Guiden festes til Cas9. Akkurat som virus-RNA i CRISPR immunforsvaret, leder guide-RNAet Cas9 til genet som skal endres, og de molekylære saksene klipper opp DNAet. Kraften bak CRISPR er: ved i sprøyte inn Cas9 bundet til en bit standard guide-RNA kan forskerne redigere hvilket som helst gen i genomet. 
Straks DNAet er klippet opp vil cellen forsøke å reparere det. Proteiner, nukleaser, stusser ødelagte ender og fester dem sammen igjen. Denne reparasjonsprosessen, ikke-homolog endebinding, er utsatt for feil og kan gi ekstra eller for få baser. Resultatet blir ofte et gen som er  ubrukelig, og det skrus av. Hvis vi tilsetter en egen sekvens med en DNA-kopi til CRISPR-blandingen, kan proteiner i cellene reparere DNA på en annen måte, homolog rekombinasjon. Da blir en DNA-kopi blir brukt som en  mal i gjenoppbyggingen, når det ødelagt genet repareres eller for å sette inne et helt nytt ett. 
Evnen til å reparere feil i DNA betyr at CRISPR potensielt kan brukes i behandling av sykdommer som er koblet til genfeil, som cystisk fibrose eller sigdcelleanemi. Bruksmulighetene er uendelige, og ikke bare på mennesker. CRISPR kan gi planter med større frukter, mygg som ikke overfører malaria, eller omprogrammere kreftceller som har blitt resistente mot medisinen. Det er også et godt verktøy for å studere genomet, ved at forskerne kan se hva som skjer når gener skrus av og på eller når de blir endret. 
CRISPR er ikke perfekt ennå. Det er ikke alltid det vi ønsker som skjer, og det er vanskelig å forutsi langtidseffektene av CRISPR-redigering. Derfor er det knyttet etiske spørsmål til bruken. Det er opp til oss å  bestemme veien videre når CRISPR nå tar steget fra en-ellede organismer over til laber, gårder, sykehus og organismer over hele verden. 
