Jeg må tilstå noe. Jeg elsker å lete gjennom folks søppel. Det er ikke noe skummelt. Vanligvis leter jeg etter  gammel elektronikk, ting jeg kan ta med  til verkstedet mitt og hacke. Jeg har litt av en fetisj for CD-ROM-stasjoner. Hver enkelt har tre forskjellige motorer, så nå kan du bygge ting som beveger seg. Det fins brytere,  så du kan slå ting av og på. Det fins til og med en laser, slik at du kan bygge om en kul robot til en råkul robot. 
Jeg har bygget masse rart ut av søppel, og noen av disse tingene har  på en måte vært nyttige. Men saken er den: For meg er søppel en mulighet til å leke, til å være kreativ og bygge ting for å more meg. Jeg elsker å gjøre sånt,  så det ble en del av jobben min. Jeg leder en universitetsbasert biologisk forskningslab der vi verdsetter nysgjerrighet og utforskning fremfor alt annet. Vi konsentrerer oss ikke  om et bestemt problem, og vi prøver ikke å løse  en bestemt sykdom. Dette er bare et sted der folk kan komme og stille fascinerende spørsmål  og finne svar. Og jeg innså for lenge siden at hvis jeg utfordrer folk  til å bygge utstyret de trenger ut av søppel jeg finner, er det en storartet måte  å fostre kreativitet på. Og det som skjedde var at kunstnere og forskere fra hele jordkloden begynte å komme til labben min. Og det er ikke bare fordi vi setter pris på ukonvensjonelle ideer, det er fordi vi tester og validerer dem med vitenskapelig nøyaktighet. 
Så en dag holdt jeg på å hacke noe, jeg plukket det fra hverandre, og plutselig fikk jeg en idé: Er det mulig å behandle biologi  som maskinvare? Er det mulig å demontere  et biologisk system, blande og passe delene og så montere det på nytt på en ny og kreativ måte? Mitt laboratorium begynte å jobbe med saken, og jeg vil gjerne vise dere resultatet. 
Kan noen fortelle meg  hva slags frukt dette er? 
Publikum: Et eple! 
Andrew Pelling:  Riktig - det er et eple. Legg også merke til at det er mye rødere enn de fleste epler. Det er fordi vi fikk menneskeceller  til å vokse inni det. Vi tok et helt uskyldig  Macintosh-eple, fjernet alle eplecellene og DNA og implanterte menneskelige celler. Og det vi har igjen etter å ha fjernet alle eplecellene er dette sellulose-stillaset. Det er dette som gir planter form og tekstur. Og de små hullene du ser der, det er der alle eplecellene  pleide å være. Så da kommer vi på banen, vi implanterer noen  pattedyrceller som du ser i blått. Det som skjer er at disse  begynner å formere seg, og de fyller hele stillaset. 
Og hvor rart det enn måtte være, minner det om hvordan  vårt eget vev er organisert. Og i vårt før-kliniske arbeid fant vi ut at en kan implantere disse stillasene i kroppen, og kroppen sender inn celler og tilfører blod slik at disse tingene kan holdes i live. På dette punktet begynner folk å spørre meg: "Andrew, kan du lage kroppsdeler ut av epler?" Så sier jeg:  "Du har kommet til rett sted." 
(Latter) 
Jeg snakket faktisk om dette med kona mi. Hun lager musikkinstrumenter, så hun driver profesjonelt med treskjæring. Jeg spurte henne: "Kunne du bokstavelig talt skjære ører ut av et eple til oss?" Og hun gjorde det. Jeg tok ørene hennes med til labben. Vi begynte å forberede dem. Ja, jeg vet ... 
(Latter) 
Det er en bra lab, vet du. 
(Latter) 
Og så fikk vi celler til å vokse på dem. Og her er resultatet. 
Labben min er ikke i øremaker-bransjen. Folk har faktisk jobbet  med dette i flere tiår. Her er saken: Kommersielle stillas kan være  veldig dyre og problematiske ettersom de kommer fra  produsenteide produkter, dyr eller kadavre. Vi brukte et eple og  det kostet bare få kroner. 
Det som også er kult med det, er at det er ikke vanskelig å lage dette. Utstyret du trenger kan lages ut av søppel, og det viktigste steget krever bare såpe og vann. Vi la alle instruksjoner på nett som en åpen kilde. Så grunnla vi et misjonsdrevet selskap, og vi utvikler sett for å gjøre det enklere for enhver som har en vask og en loddebolt, å lage disse tingene hjemme. Det jeg virkelig lurer på, er om vi en eller annen gang vil være i stand til å reparere,  gjenoppbygge og forbedre vår egen kropp med ting vi lager på kjøkkenet. 
Apropos kjøkken, her er noen aspargeser. De smaker godt,  og de får urinen din til å lukte rart. 
(Latter) 
Jeg var på kjøkkenet, og jeg la merke til at hvis du ser nedover disse aspargesstilkene ser du alle disse små "årene". Og når vi ser på dem i labben, kan du se, hvordan sellulosen  danner disse strukturene. Dette bildet minner meg om to ting: våre blodårer og strukturen og organiseringen av nervene og ryggmargen. 
Så spørsmålet er: Kan vi få aksoner og nevroner til å vokse i disse kanalene? Hvis vi kan det, kan vi kanskje bruke asparges til å danne nye forbindelser mellom endene av skadete og avskårne nerver. Eller kanskje til og med ryggmarg. Ikke misforstå meg -- dette er ekstremt vanskelig og svært hardt arbeid, og vi er ikke de eneste  som jobber med saken. Men vi er de eneste som bruker asparges. 
(Latter) 
Akkurat nå har vi  veldig lovende pilotdata. Og vi jobber sammen med vev-ingeniører og nevrokirurger for å finne ut av mulighetene. 
Alt arbeid jeg har vist dere, tingene jeg har bygget som ligger rundt omkring på scenen her, og de andre prosjektene  labben min er involvert i, er alle et direkte reultat av å leke med søppelet deres. Lek - lek er en viktig del av min vitenskapelige praksis. Det er med lek jeg trener opp hjernen min til å være ukonvensjonell og kreativ og til å beslutte å lage  menneskelige epleører. 
Så neste gang noen av dere  ser et gammelt, ødelagt stykke teknologi  med funksjonsfeil, tenk på meg. Jeg vil ha det. 
(Latter) 
Jeg mener det, ta kontakt med meg, så finner vi ut, hva vi kan bygge. 
Takk. 
(Applaus) 
