Da jeg var 27 år gammel byttet jeg en krevende jobb i konsulentbransjen mot en enda mer krevende jobb: som lærer. Jeg begynte å undervise matematikk for 7. klasse på offentlige skoler i New York. Og som alle andre lærere laget jeg oppgaver og prøver. Jeg forberedet lekser. Når oppgaven ble levert inn, ble de rettet. 
Det som slo meg var at IQ ikke var eneste forskjellen mellom gode og dårlige elever. Noen av de dyktigste hadde ikke skyhøye IQ-verdier. Og noen av de glupeste barna gjorde det ikke alltid bra heller. 
Og det fikk meg til å tenke. Matematikken man skal lære i 7. klasse, jo, den kan være krevende: forhold, desimaler, arealer til parallellogrammer. Men de er ikke umulige, og jeg var overbevist om at alle mine elever var i stand til å lære dette hvis de jobbet med det godt nok. 
Etter flere år med undervisning kom jeg til den konklusjonen at det vi trenger i undervisning er et en bedre forståelse av elever og læring fra et motivasjonsperspektiv, fra et psykologisk perspektiv. I undervisning er IQ det vi klarer best å måle. Men hva hvis ferdigheter på skole og ellers i livet avhenger av mye mer enn evnen til å lære raskt? 
Så jeg forlot klasserommet og begynte å studere til å bli psykolog. Jeg begynte å studere barn og voksne i alle slags utfordrende situasjoner, og spørsmålet var det samme hver gang -- hvem klarer seg godt, og hvorfor? Sammen med forskningsteamet mitt dro vi til West Point Military Academy. Vi ville forutse hvilke kandidater som ble værende og hvem som ga seg. Vi besøkte den nasjonale stavekonkurransen og forsøkte å forutse hvilke barn som ville komme lengst. Vi så på ferske lærere som jobbet i krevende elevmiljøer, og hvem av disse som fremdeles jobbet der mot slutten av året, og hvem av disse igjen som ga elevene størst læringseffekt. Vi samarbeidet med private selskaper, og spurte hvem blant salgspersonellet får beholde jobbene sine? Og hvem som kommer til å tjene mest? I alle disse ulike situasjonene dukket én egenskap opp som signifikant prediktor for suksess. Og det var ikke sosial intelligens. Ikke utseende, fysisk helse, og heller ikke IQ. Det var viljestyrke. 
Viljestyrke er lidenskap og standhaftighet mot langsiktige mål. Viljestyrke er utholdenhet. Viljestyrke er å holde på fremtiden, dag ut og dag inn, ikke bare i en uke, og ikke kun en måneds tid, men i årevis, og å jobbe hardt for å gjøre fremtiden til virkelighet. Viljestyrke er å leve livet som en maraton, ikke som en sprint. For noen år siden 
begynte jeg å studere viljestyrke i Chicagos skoler. Jeg ba tusener av videregående-elever om å fylle ut spørreskjemaer, og ventet så mer enn et år for å se hvem som fullførte skolegangen. De med tydelig viljestyrke viste seg å ha betydelig større sannsynlighet for å fullføre, selv sammenlignet med alle mulige andre karakteristika som ble målt, som husstandens samlede inntekt, resultater fra nasjonale prøver, selv hvor trygge barna følte seg på skolen. Så det er ikke bare på West Point eller National Spelling Bee at viljestyrke teller. Det gjelder også i skolen, spesielt for barn som står i fare for å hoppe av. Det mest overraskende med viljestyrke er hvor lite vi vet, hvor lite vitenskapen kjenner til, om å skape den. Hver dag kommer foreldre og lærere til meg "Hvordan skaper jeg viljestyrke hos barn? Hva må jeg gjøre for å lære barn god arbeidsmoral? Hvordan holde dem motiverte over tid?" Svaret mitt er, jeg vet ikke. (Latter) Det jeg vet er at talent ikke gjør deg viljesterk. Våre undersøkelser viser tydelig at mange talentfulle personer ganske enkelt ikke klarer å etterlevere sine forpliktelser. Faktisk viser våre data at viljestyrke ikke henger sammen med, eller faktisk er omvendt korrelert, til hvordan talent måles. 
Så langt er den beste idéen jeg har hørt om å bygge barns viljestyrke kalt "voksende tankesett" ("growth mindset") Dette er en tanke som er utviklet ved Stanford University av Carol Dweck, og bygger på at evnen til å lære ikke er fastlåst, at den kan endres etter innsats. Dr. Dweck har vist at når barn leser og lærer om hjernen og hvordan den endres og vokser alt etter utfordringene den utsettes for, er det mye større sjanse for at de holder ut når noe går galt, da de ikke tror at feil er en vedvarende tilstand. 
Så et voksende tankesett er en god idé for å bygge viljestyrke. Men vi trenger mer. Og dette er også hvor jeg vil avslutte, for vi er ikke kommet lenger. Dette er arbeidet som står foran oss. Vi må ta våre beste idéer, sterkeste anelser, og prøve dem ut. Vi må måle om vi har lykkes, og vi må tillate oss å gjøre feil, å ta feil, å starte på nytt med nye erfaringer. 
Med andre ord - vi må være viljesterke med å gi våre barn viljestyrke. 
Takk. 
(Applaus) 
