Hei. Så, denne karen her, han tror han kan fortelle deg fremtiden. Han heter Nostradamus, selv om avisen The Sun har fått ham til å se ut litt som Sean Connery. (Latter) 
Og som de fleste av dere, skulle jeg tro, tror ikke jeg på at folk kan se inn i fremtiden. Jeg tror ikke på prekognisjon, men en gang i blant hører man om en som har greid å forutsi noe som skjedde i fremtiden, og det er sannsynligvis fordi det var flaks, og vi hører kun om de som hadde flaks og om de sære hendelsene. Vi hører ikke om alle gangene der folk bommet. Nå forventer vi jo at slik skjer med tåpelige fortellinger om prekognisjon, men problemet er, at vi har nøyaktig det samme problemet  i akademia og i legevitenskapen, og i dette miljøet koster det liv. 
Så for det første, angående prekognisjon, så viser det seg, senest i fjor gjennomførte en forsker som heter Daryl Bem forskningsarbeid hvor han fant bevis for prekognitive krefter i bachelorstudenter, og dette ble publisert i et fagfellevurdert vitenskaplig tidsskrift og de fleste av de som leste dette sa bare: "OK, vel, greit nok, men jeg tror det er tilfeldigheter, en særhendelse, fordi jeg vet at hvis jeg gjorde en studie hvor jeg ikke fant bevis for at studentene hadde prekognitive krefter, så ville det sannsynligvis ikke bli publisert i et vitenskapelig tidsskrift. Og faktisk vet vi at det er sant, fordi flere forskjellige grupper av forskere forsøkte å gjenskape resultatene av denne prekognisjonsstudien, og når de sendte resultatene til det samme vitenskaplige tidsskrift, fikk de svar, "Nei,vi er ikke interessert i å publisere replikasjon. Vi er ikke interessert i deres negative data." Så dette er allerede bevis på at, i faglig litteratur får vi et skjevt utvalg av det sanne bildet av alle de vitenskapelige studiene som er utført. 
Men det skjer ikke bare innen tørr akademisk psykologi. Det skjer også, for eksempel, i kreftforskning. Så i mars 2012 rapporterte noen forskere i tidsskriftet Nature, om at de hadde forsøkt å replikere 53 ulike grunnleggende vitenskaplige studier, med tanke på potensielle behandlingsmål for kreft, og ut av de 53 studiene, var de bare i stand til å replikere seks. Førti-sju av de 53 var ureplikerbare. Og de skriver i sin diskusjon at dette mest sannsynlig er fordi bare særhendelser blir publisert. Det gjennomføres veldig mange forskjellige studier, og ved de anledningene det fungerer blir de publisert, og når det ikke går, blir de ikke publisert. Og deres første anbefaling for hvordan man løser dette problemet, for det er et problem, fordi det sender oss alle ned blindveier, deres første anbefaling for hvordan man løser dette problemet er å gjøre det enklere å publisere negative vitenskaplige resultater, og å endre insentivene slik at forskere blir oppfordret til å publisere flere av sine negative resultater i offentligheten. 
Men det skjer ikke bare i den veldig tørre verdenen til preklinisk grunnleggende vitenskaplig kreftforskning. Det skjer også i det svært reelle kjøtt og blod til akademisk legevitenskap.  Så i 1980, gjorde noen forskere en studie på et stoff som heter lorcainide, og dette var et anti-arytmisk stoff, et stoff som undertrykker unormale hjerterytmer, og tanken var, at etter folk har hatt et hjerteinfarkt, så er det stor sannsynlighet for at de har unormale hjerterytmer, så hvis vi gir dem et legemiddel som undertrykker unormalehjerterytmer, vil dette øke sjansene deres for å overleve. Tidlig i utviklingen, gjorde de en svært liten studie, like under hundre pasienter. Femti pasienter fikk lorcainide, og av disse pasientene, døde 10. 50 andre pasienter fikk en placebo sukkerpille uten aktive ingredienser, og bare én av dem døde. Så de betraktet med rette dette legemiddelet som en fiasko, og dens kommersiell utvikling ble stoppet. Og fordi den kommersielle utviklingen ble stoppet, ble denne studien aldri publisert. 
Uheldigvis, i løpet av de neste 5-10 årene, hadde andre selskaper den samme ideen om legemidler som skulle forhindre arytmi i folk som har hatt hjerteinfarkt. Disse legemiddlene kom ut på markedet. De ble foreskrevet i stort omfang, fordi hjerteinfarkt er en veldig vanlig ting, og det tok så lang tid for oss å finne ut at disse stoffene også forårsaket en økt dødsrate at før vi oppdaget det faresignalet, hadde over 100.000 mennesker dødd unødvendig i Amerika på grunn av foreskrivning av anti-arytmiske medikamenter. 
Faktisk, i 1993, publiserte forskerne som gjorde den tidlige 1980 studien, en mea culpa, en unnskyldning til det vitenskapelige samfunnet, hvor de sa, "Da vi gjennomførte vår studie i 1980, trodde vi at den økte dødeligheten som dukket opp i lorcainide gruppen var en tilfeldighet." Utviklingen av lorcainide ble avsluttet av kommersielle grunner, og denne studien ble aldri utgitt; den er nå et godt eksempel på publikasjonsskjevhet. Det er den tekniske betegnelsen på fenomenet der lite flatterende data går tapt, forblir upublisert, forsvinner, og de sier at resultatene som er beskrevet her "kunne ha gitt et tidlig varsel om problemer som skulle komme." 
Disse er historier fra grunnleggende vitenskap. De er historier fra 20-30 år tilbake. Det akademiske publiseringsmiljøet er svært annerledes nå. Det finnes akademiske tidsskrifter som "Trials," et "åpen tilgang" tidsskrift som vil publisere hver en studie gjort på mennesker uavhengig av om den har positivt eller negativt resultat. Men problemet med negative resultater som forsvinner er fortsatt svært utbredt. Faktisk er det så utbredt at det skjærer til kjernen av bevisbasert legevitenskap. Så dette er et legemiddel som heter reboxetine, og dette er et legemiddel som jeg selv har foreskrevet. Det er en antidepressant. Og jeg er en veldig nerdete lege, så jeg leste alle studiene jeg kunne om dette stoffet. Jeg leste den ene studien som ble publisert som viste at reboxetine var bedre enn placebo, og jeg leste de andre tre studiene som ble publisert som viste at reboxetine var like god som noen annen antidepressant, og fordi denne pasienten ikke hadde vist bedring på andre medisiner, tenkte jeg, vel, reboxetine er like god. Den er verdt å prøve. Men det viste seg at jeg var villedet. Faktisk, så var syv studier utført som sammenlignet reboxetine med en placebo sukkerpille. En av dem var positiv, og ble publisert, men seks av dem var negative og forble upubliserte. Tre forsøk som sammenlignet reboxetine med andre antidepressiva fant at reboxetine var like god, ble publisert, men data fra tre ganger så mange pasienter, som viste at reboxetine var dårligere enn de andre midlene, ble ikke publisert. Jeg følte meg villedet. 
Nå tenker du kanskje, vel, dette er et ekstremt uvanlig eksempel, og jeg vil ikke gjøre meg skyldig i samme type selektive utvelgelse av fakta og referanser som jeg beskylder andre folk for. Men det viser seg at dette fenomenet med publikasjonsskjevhet faktisk har vært veldig grundig studert. Så er her et eksempel på hvordan man tilnærmer seg det. Den klassiske metoden er at du tar for deg mange studier som du vet er blitt fullført, og så ser du om de har blitt publisert i den akademiske litteraturen. Så her tok man alle forsøkene som noen gang hadde vært gjennomført på antidepressiva og som var godkjent av FDA over en 15 årsperiode. Altså, alle forsøk som ble sendt til FDA som en del av godkjenningspakkene. Så det er ikke alle forsøk som er gjennomført på disse legemidlene. for vi kan ikke vite om vi har alle disse, Men det er de som ble gjennomført for å få tillatelse til å selge legemidlene. Så sjekket de om disse forsøkene hadde blitt publisert i fagfellesvurdert akademisk litteratur. Og dette er det de fant. Det var en ganske klar 50-50 deling. Halvparten av studiene var positive,  halvparten var negative. Men da de så etter disse studiene  i den akademiske faglitteraturen, så fant de en helt annen verden. Bare tre negative forsøk var publisert, men alle unntatt ett av de positive. Nå, om vi blar frem og tilbake mellom de to, så ser vi en urovekkende forskjell mellom virkeligheten og hva leger, pasienter, utøverne av helsetjenester, og akademikere kunne få se i den akademiske litteraturen. Vi ble villedet, og dette er en systematisk svakhet i kjernen av legevitenskapen. 
Faktisk har det vært så mange studier gjennomført på publikasjonsskjevhet nå, mer enn hundre, at de har blitt samlet i en systematisk gjennomgang, publisert i 2010, som tok for seg hver eneste studie om publikasjonsskjevhet som de kunne finne. Publikasjonsskjevhet påvirker alle områder i legevitenskapen. Omtrent halvparten av alle studier, i gjennomsnitt, forsvinner, og vi vet at det er rundt dobbelt så stor sannsynlighet for at positive funn blir publisert som negativte funn. 
Dette er en kreftsvulst i kjernen av evidensbasert legevitenskap. Hvis jeg kastet en mynt 100 ganger, men så tilbakeholdt resultatene fra deg fra halvparten av de gangene, så kunne jeg få det til å se ut som om mynten alltid landet på krone. Men det ville ikke betydd at jeg hadde en to-kronet mynt. Det ville bety at jeg var en lurendreier og at du var en idiot som lot seg lure. (Latter) Men dette er nøyaktig det vi blindt tolererer i hele den evidensbaserte legevitenskapen. Og for meg, så er dette uredelighet og forsømmelse i forskningen. Hvis jeg gjennomførte én studie, og jeg holdt tilbake halvparten av dataene fra den ene studien, så ville du med rette beskylde meg for forskningssvindel. Men av en eller annen grunn, hvis noen gjennomfører 10 studier, men bare publiserer de fem som har gitt ønsket resultat, så anser vi det ikke for å være uredelig forskning. Og når dette ansvaret er spredt mellom et helt nettverk av forskere, akademikere, industrisponsorer og tidsskriftsredaktører, så av en eller annen grunn finner vi det mer akseptabelt, men effekten på pasientene er dramatisk. 
Og dette skjer akkurat nå, i dag. Dette er et legemiddel som heter Tamiflu. Tamiflu er en medisin som regjeringer over hele verden har brukt milliarder på milliarder av dollar på å hamstre opp, og vi har hamstret Tamiflu i panikk, i den tro at det ville redusere komplikasjoner fra influensa. Komplikasjoner er en medisinsk eufemisme for lungebetennelse og død. (Latter) Så, når Cochranes systematiske vurderingsteam prøvde å samle alle data fra alle studiene som hadde undersøkt om Tamiflu faktisk gjorde dette, så oppdaget de at flere av disse studiene var upubliserte. Resultatene var utilgjengelig for dem. Og da de begynte å skaffe loggene fra studiene gjennom ulike kanaler, gjennom "Freedom of Information Act" forespørsler, gjennom å sjikanere ulike organisasjoner, så var det de fant inkonsekvent. Og da de prøvde å få tak i de kliniske forsøksrapportene, 10 000-siders dokumenter som har den mest fullstendige informasjon, ble de nektet dem. Dere kan lese hele korrespondansen med farmasøytfirmaets unnskyldninger og bortforklaringer i denne ukens utgave av "PLOS Medicine". 
Det verste med alt dette, for meg, er at ikke bare er dette et problem, ikke bare anerkjenner vi at dette er et problem, men vi har måttet tåle falske løsninger. Vi har måttet tåle at folk later som at dette problemet er løst. Først fikk vi registre for studiene, og alle sa: Nå er det ordnet. Alle studier skal registreres og alle protokoller fremlegges, og si hva de skal gjøre før de gjør det, så etterpå kan vi kontrollere om alle studiene som har vært gjennomført har blitt publisert. Men folk gadd ikke å bruke registrene. Deretter kom "International Committee of Medical Journal Editors" på banen, og de sa, ja vel, vi skal holde fortet. Vi vil ikke publisere noen studier om de ikke var registrert før oppstart. Men de holdt ikke fortet. I 2008, ble en studie utført som viste at halvparten av alle studier publisert av tidsskrifter med redaktører som var medlemmer av ICMJE ikke var riktig registrert, og en fjerdedel var ikke registrert i det hele tatt. Og så til slutt, ble "FDA Amendment Act" vedtatt for et par år siden, som krever at alle som gjennomfører en studie må offentliggjøre resultatet av den studien innen ett år. Og i tidsskriftet "BMJ", i januar 2012, kan du se en studie som sjekket om folk overholdt den kjennelsen, og det viser seg at bare én av fem har gjort det. 
Dette er en katastrofe. Vi kan ikke vite de sanne virkningene av legemidlene vi foreskriver hvis vi ikke har tilgang til all informasjonen. 
Og dette er ikke en vanskelig nøtt å løse. Vi må tvinge folk til å publisere alle studier gjennomført på mennesker, inkludert eldre studier, fordi "FDA loven" krever bare publikasjon av studier utført etter 2008 og jeg vet ikke i hvilken verden vi praktiserer legeyrket på grunnlag av forsøk fra bare de siste to år. Vi må publisere alle studier på mennesker, også eldre studier, for alle legemidler som er i bruk, og du trenger å fortelle alle du kjenner at dette er et problem, og at det ikke er blitt fikset. Takk for meg. (Applaus) (Applaus) 
