Jeg vil begynne med et sitat. Det er litt pinlig at jeg ikke husker hvor det kommer fra. Men det er velformulert,  og lyder slik: Copyright er utformet for å både ivareta rettferdighet for forfattere og forsterke livskvalitet i et samfunn ved å fremme utviklingen  av vitenskap, kunst og kultur. Med andre ord ... ... er systemet for å gjøre det økonomisk mulig for skapere å skape blitt globalt anerkjent som en samfunnsmessig nødvendighet. 
Jeg har ganske få minner knyttet til å skrive tekster til sanger. Men jeg husker ett spesielt, fra lenge siden. Jeg lå på magen i en seng i et lite gjesterom med en skriveblokk foran meg. I hovedsoverommet ved siden av lå min daværende kone, Agnetha, og sov  uforstyrret. Musikken spilte i hodet mitt, det trengtes ingen høyttalere  eller øretelefoner. En melodi uten ord er jomfruelig land der en tekstforfatter må være varsom. Noen ganger er de endelige ordene på arket resultatet av hardt arbeid, dype tanker og intuisjonen som låtskriveren  må lære å stole på. Men noen ganger skjer det spesielle ting. Gardinene blir trukket fra,  melodien snakker til deg, tryller frem bilder, og til og med serier av hendelser. Alt du må gjøre er å skrive det ned, skrive det du har vært vitne til. En sang kan komme til sin skaper  i deler og biter. Men når den noen ganger  dukker opp fra intet, i sin helhet, virker det som at den har vært der  i lang tid, gudene vet hvor lenge. Kanskje har den vært utålmodig etter å bli plukket ned av noen med et oppmerksomt  og sensitivt øre. Som om den bare trengte det riktige fartøyet for å reise fra idéenes verden og ned på jorden. 
Jeg var overstadig glad da jeg var ferdig med sangen. I det øyeblikket var jeg takknemlig for musikken, og selve eksistensen av dette flyktige og udefinerbare fenomenet som kan ignorere hjernen vår og gå rett til hjertet. Jeg ville synge høyt, men klokken var to om natten. På tross av min opprømthet var jeg klok nok til å ikke vekke kvinnen som skulle synge ordene mine neste dag. 
Hvis Benny Andersson og jeg hadde skrevet den sangen i dag hadde dere kanskje aldri fått høre den. Kanskje den bare hadde vært en tapt drøm, en av ca 80 000 nye sanger som lastes opp til strømmetjenester hver eneste dag. Konkurransen i dag er knallhard, mye hardere enn den gangen i 1977. Selv om sangen vår hadde blitt spilt veldig ofte av Spotify-brukere, er sjansene små for at royalty kunne betalt husleien. Så, det jeg vil snakke om i dag er hvordan jeg ser endringene i  låtskriver-økonomien, fra mitt perspektiv av hvordan det  var å være låtskriver da musikkindustrien var enklere og kanskje mer forutsigbar. 
I dag blir alle våre data sporet. Data fra strømming forteller oss at lyttere oftere spiller favorittsangen enn favorittartisten på en strømmetjeneste. Noen ganger er de ikke engang sikker på hvem de hører, hvis er en spilleliste, for eksempel. Så, selv om vi er mer oppmerksomme  på sangen, hva med låtskriveren? Låtskrivere har blitt presset  bak i baksetet, jeg vil faktisk si stappet ned i bagasjerommet. Min bekymring er at låtskrivere står i fare for å bli usynlige ofre for endringene som skjer. Musikkindustrien er nå en sangindustri, men skaperne av sangene som forsyner  den får det minste kakestykket Hvordan skjedde dette? 
Jeg skal absolutt ikke foreslå at vi skal skru tilbake klokken, noe du kanskje ville forventet av  en gammel popstjerne. Det som har skjedd i det siste tiåret er potensielt enormt positivt for låtskrivere. Nei, jeg skal heller beskrive de utilsiktede konsekvensene av strømmerevolusjonen og hvordan de omformer låtskrivernes liv. Så vil jeg komme med noen forslag for hvordan virkningen av disse  utilsiktede konsekvensene kan løses. 
Det har aldri vært et bedre øyeblikk for  å skrive og lage musikk enn nå. I dag har alle et potensial til  å nå frem til et globalt publikum, og hvis de vil, kan de gjøre det selv, uten et  plateselskap eller musikkforlag. En hel programvareindustri for musikk vokser frem og dekker behovene til en ny generasjon artister og låtskrivere. Strømming har gjort dette nye musikkparadigmet mulig. Da pandemien stoppet  live-musikken i 2020 innså mange artister at strømming alene ikke kunne betale regningene. Noen flyttet tilbake til foreldrene, andre kjørte Uber-taxi for å klare seg. Tidligere hadde strømming fungert som reklame for turnéene og konsertene som sto for det meste av inntektene. Det er morsomt, for det var nøyaktig motsatt for ABBA på 70-tallet. Vi turnerte nesten aldri, og når vi gjorde det, tapte vi penger. Men så var jo turnéene ment å være  reklame for platealbumet, så det betød ingenting. Jeg kan ikke huske at vi noensinne klagde over størrelsen på royalty, slik artistene så bittert  gjorde under pandemien da inntektene fra strømming og royalty var eneste kilde til inntekt. “Hvis dette er virkningen for artistene”, tenkte jeg, “velkommen til låtskrivernes verden”. De fleste profesjonelle låtskrivere turnerer ikke, de selger ikke T-skjorter eller andre produkter. De må stole på låten som den er. 
Men til og med det ser ut til å endres, fordi låten har utviklet seg som et svar på strømmingen. Det skjer oftere og oftere  at plateselskap setter sammen et lag av låtskrivere som skal jobbe sammen med å lage nesten genetisk modifiserte hits. Låter blir skrevet og strukturert slik at de er optimaliserte for  strømmetjenestenes algoritmer som bestemmer hvilken musikk du og jeg hører på. Undersøkelser viser at  nå for tiden har en Billboard Top 10 hit i gjennomsnitt fem låtskrivere, ikke en eller to, men fem... og noen  ganger til og med ti. På toppen av dette må låtskriverne lage  flere sanger, mye raskere, bare for å holde tritt  med den umettelige etterspørselen etter ny musikk som strømmingen genererer. 
Etter at ABBA vant Melodi Grand Prix  i 1974, med “Waterloo,” kom det rennende inn royalty, og Benny og jeg kunne ta oss råd til å være låtskrivere på full tid, ni til fem. Det utgjorde en stor forskjell. Vi hadde råd til å kassere 95 prosent  av alt vi lagde og bare beholde det aller, aller beste. Vi lærte oss å definere hva som var søppel, og det er nødvendig hvis du vil være god i håndverket ditt. Royalty gav oss tid og kreativ frihet. Det er unødvendig å si at du har ikke noen av delene hvis du har hastverk og noen puster deg i nakken hele tiden. 
Den industrielle tilnærmingen til låtskriving gjør det hardere for mange låtskrivere  å bygge varige karrierer. De som lykkes, lykkes i stor grad, men de som er i rekkene under, de som en gang kunne leve av å være låtskrivere lider virkelig. De blir en del av et system de tjener, mer enn systemet tjener dem. Og her er tre nøkkelpunkter: 
Først, strømmetjenester utbetaler vanligvis fire ganger mer for innspillingen enn for komposisjonen, noe som betyr at inntekter fra strømming er enda mindre for låtskrivere enn for artister. Det er en arv fra fortiden, da innspillinger og produksjonen av  fysiske produkter var veldig dyrt, noe som rettferdiggjorde en større andel for innspillingen. Men det har endret seg. Men endringen har ennå ikke reflektert  seg i avdelingen for royalty. 
For det andre, til og med måten strømmetjenestene utbetaler royalty er problematisk. Lytterens månedlige sum på 99 kroner blir samlet i en felles pott som blir delt på det totale antallet strømminger den måneden. Det bestemmer verdien  av én strømming, eller lytting. Det betyr at hvis du har strømmet  Arne Jansens jazz trio... ... hvis du har gjort det 50 ganger den siste måneden, og naboens tenåringsdatter har strømmet Justin Bieber 5000 ganger, så vil bare en liten del av dine  99 kroner gå til Arne Jansen. Det er ikke noe galt med Justin Bieber, men hvordan kommer dette din favorittartist til gode? 
For det tredje, dårlige metadata er et stort problem. Metadata er den nødvendige informasjonen om en sang og innspillingen. Ofte blir innspillinger lastet opp til en strømmetjeneste uten presise data. Navnet til låtskriveren mangler,  for eksempel. Det betyr at strømmetjenesten ikke vet hvor de skal sende royalty, og pengene går isteden  til en såkalt “svart boks”. De bare blir der. Nylig ble 424 millioner dollar distribuert  fra 20 strømmetjenester til en ikke-kommersiell organisasjon i USA som har til oppgave å finne de riktige mottakerne av alle de pengene. Det vil ta mange år... hvis de noensinne  blir funnet. 
Kombinasjonen av alt dette, og mere, forverrer situasjonen  for låtskrivere. I det siste tiåret har jeg sett at denne situasjonen blir forsterket til det verre. De siste fem årene har jeg engasjert meg i prosjekter med mål om å gjøre noe med det. 
Så, hvordan kan jeg hjelpe? Vel, først, har jeg fått dere her i dag  til å høre på meg, og det er selvfølgelig hva jeg ønsker... å vekke oppmerksomhet. Men jeg vil gjøre mer enn å bare vekke oppmerksomhet. Jeg vil også hjelpe industrien til å finne løsninger. Og her er et par forslag, av mange jeg har. 
En: fan-basert royalty. For å sikre at alle låtskrivere får rettferdig betaling, foreslår jeg at strømmetjenestene tildeler utbetalinger av royalty basert på aktiviteten til de individuelle lytterne. Hver og én sitt abonnement burde blitt delt på det antallet sanger den individuelle lytteren har spilt i løpet av en måned. Det gir en sang en verdi. Hvis abonnementet koster kr 99, og lytteren har spilt Arne Jansen 10 ganger den måneden, har hver sang en verdi på kr 9,90 og det er den summen som vil bli  utbetalt til Arne Jansen. I det nåværende systemet kan du være sikker på at Arne får en sum på 0,00 og noen øre. Så en slik fan-basert tilnærming til  royalty vil gi nødvendig rettferdighet og kan bygge videre på viktige  startplattformer som Deezer og SoundCloud. 
Men kanskje den letteste og mest effektive måten å forbedre royalty fra strømming ville vært at strømmetjenestene økte prisene. Strømmeprisene har stått fast på  latterlige kr 99 i mer enn ti år. I mellomtiden virker det som at Netflix øker prisene ukentlig Undersøkelser viser at abonnenter  vil betale mer. 99 kroner kan lett  økes til 119, kanskje også til 129. 
For det tredje, den detaljerte men helt nødvendige registreringen. Der de 80 000 nye sangene hver dag blir kanalisert inn i musikkindustrien skal det være brukervennlige registreringsmåter for å sikre at relevant informasjon om sangene blir fanget opp tidlig. Dette vil minke problemet med “svarte bokser” og konflikter. Det er etter min mening en forpliktelse for rettighetsorganisasjonene som innhenter komponistenes  royalty at de moderniserer og tilpasser sin teknologi til den digitale tidsalderen. 
Jeg vet det er lett for meg å stå her foran dere og lire av meg en rekke forslag til industrien, mye lettere enn å faktisk få  dette til å skje. Men en endring må komme, og det må skje snart. Det er avgjørende at denne endringen skjer i hele musikkindustrien, at alle parter samarbeider. Låtene og låtskriverne er drivstoffet for alt, fra innspillinger til konsertfremføringer, til og med en T-skjorte kan ikke selges hvis bandet ikke har bra sanger. 
Jeg har minner knyttet til noen av disse sangene, fra Everly Brothers og deretter The Beatles, Elton John og mange flere - sanger som overraskende kunne  gi meg et stikk av misunnelse som raskt ble vasket vekk av deres rene skjønnhet og inspirasjonen de gav meg. Jeg vet hva de betyr og hva de betød for meg. Jeg har ofte undret meg over: Hva ville vi vært uten musikken? Mindre humane, det er jeg overbevist om. Hvis vi ikke kunne høre musikk, hva annet ville vi være døve for? Men vi tenker aldri slik, selv om musikken er rundt oss hele tiden. Det er i dette øyeblikket at hele musikkindustrien skal investere i å støtte det som uten tvil er dens mest verdifulle ressurs. Altfor mange låtskrivere der ute lider under dette knirkende systemet. Løsningene jeg har oppsummert kan bidra  til å rebalansere sang-økonomien slik at flere låtskrivere  og lytterne deres kan lene seg tilbake og si, helt ærlig, nøyaktig det jeg sa i den sangen jeg snakket om i begynnelsen:          <i>Takk for musikken.</i>        
