I denne lysningen i det sørlige Texas ruller en eldgammel historie som binder fire arter sammen seg ut. Den første er en bladskjærermaur som snart blir dronning. Den andre er denne soppen, som hun tar en  bit av og legger i sin munnlomme. De tredje er disse bittesmå kakerlakkene, som bor under vingene hennes. Og den fjerde er den som truer de alle. Men den vil avsløre seg selv senere. 
Med febrilske vingeslag,  flyr vår maur opp til skyene. Det er den eneste muligheten hun får for å pare seg, så hun lagrer så mye sperm hun kan fra hannene hun møter i luften. Når hun faller ned på bakken, mister hun vingene og begynner å grave. Hun graver ut en tunnel og et siderom, og plugger deretter igjen inngangen, og forsegler seg selv inne. Der kaster hun opp soppen. Denne haugen av oppkast vil danne  grunnsteinen i hennes rike. I løpet av de neste ukene, mens hun legger egg, og spiser de som er ufruktbare, passer hun på sin sopphage som vokser, og gjødsler den med ekskrementer. 
Til slutt kommer hennes første avkom,  og danner en rutine. Soldatene vokter bolet, mens samlerne går avsted for å finne møre blader. De største samlerne, utstyrt med kraftige kjever fester seg selv på blader,  og tygger seg igjennom i store buer. Bærende på disse bitene, som kan veie åtte ganger mer enn deres kroppsmasse høyt opp, marsjerer samlerne tilbake til bolet. I mellomtiden renser de minste maurene i kolonien bladfragmentene for rester og patogener. 
Men kolonien spiser ikke  av disse småbitene. Maurene bruker de istedenfor til å opprettholde sine sopper, som så gir næring til kolonien. For mer enn 10 millioner år siden, temmet bladskjærermauren soppen. Som mange av våre avlinger,  er soppen de dyrker genetisk forskjellig fra sine ville slektninger, og kan ikke lenger overleve  uten deres hjelp. Til gjengjeld forsyner soppen maurene med essensielle aminosyrer og fordøyelsesemzymer som de  ikke lenger har. Når arbeiderne vender tilbake til bolet med deres bytte, knuser de bladene, for å gjøre sine offergaver  lettere for soppen å spise. 
Samlerne arbeider utrettelig  de neste månedene. De lager tusenvis av stier,  som strekker seg mange hundrede meter. Alle er satt inn med  maurenes feromoner og konstant rengjort for å fungere som effektive motorveier. I mellomtiden legger dronningen tusenvis  av egg hver eneste dag og blir tatt vare  på av følget hennes, som nærer henne med  de store ufruktbare eggene de legger. 
I innhengninger som inneholder søppel og larver som vokser, passer arbeiderne på sopphagene i  de forskjellige kamrene i kolonien. De skjærer biter av soppen for å stimulere vekst, og åpner og lukker  overflatetunneler strategisk for å kontrollere luftfuktigheten. 
Men maurene er ikke de eneste dyrene der nede. Bittesmå kakerlakker, som de som krøp inn under dronningens vinger, spiser grådig av soppen. De er så små at de kan sitte  på tuppen av en Q-tips. De haiker med maur  som snart blir dronninger, og finner vei til mer etablerte kolonier. Inne i bladskjærermaurens bol er de under dekke; De etterligner nøye  maurenes duft, og fråtser og spiser i  sopphagene, stort sett uoppdaget. 
Og det er her denne historiens motstander viser sin virusbærende skikkelse; vår fjerde deltager er den uhåndgripelige mikrosopparten Escovopsis. Uoppdaget vil den ødelegge  sopphagene og maurene, og kakerlakkene som er  avhengig av dem. Bladskjærermaurene etablerer et forsvar. De fjerner omhyggelig Escovopsis og allierer seg med forskjellige mikroorganismer som gjær og bakterier for å hemme dens vekst. 
Etterhvert vil kolonien romme adskillige  meter av underjordiske tunneler, inneholde millioner av arbeidere, og kan ribbe et tre for bladverk over natten. Dronningens rike vil bestå så lenge hun gjør det, det kan være over et tiår. Hver vår, gjør noen av dronningen sitt avkom seg klar til å reise. De tar med seg en del av hjemmet,  samler seg i de øvre kamrene, og gjør seg klar for å fly og pare seg, og starte syklusen på nytt. 
