Hvis du kjøpte bil i 1899, ville du ha hatt tre typer å velge blant. Du kunne kjøpt en dampdrevet bil, drevet framover av dampkjeler. Disse kunne kjøre så langt du ville — hvis du syns det var OK å drasse rundt på ekstra vann og ikke hadde noe i mot å vente i 30  minutter for å varme opp motoren. Et annet alternativ var å kjøpe en bensinbil. Men forbrenningsmotorene på disse modellene krevde en farlig håndsveiv for å starte og førte til mye støy og illeluktende eksos. Det beste alternativet var trolig det tredje: Et batteridrevet elektrisk kjøretøy. Disse bilene startet raskt, hadde ikke utslipp og var stille, og hvis du bodde et sted med  tilgang til elektrisitet, så var de lette å fylle opp i løpet av natten. 
Lett valg? Du er ikke alene. På slutten av 1800-tallet var nesten 40 % av amerikanske biler elektriske. I byer som var tidlige ute med strøm, var elektriske biler populære alternativer som var til å stole på, sammenlignet med konkurrentene som noen ganger eksploderte. Men det var et stort problem med elektriske biler — batterier. De tidlige batteriene var dyre  og lite effektive. Mange oppfinnere, Thomas Edison inkludert, forsøkte å konstruere batterier som kunne lagre mer elektristet. Andre bygde til og med stasjoner hvor du kunne bytte ut tomme batterier med ferdigladede. Men disse tiltakene var ikke nok til at langturer med elbil ble mulig. Og når elbiler i tillegg var over dobbelt så dyre som bensinbiler, var det mange som ikke hadde råd. 
Samtidig førte mange nye oljefunn  til at bensin ble billigere, og utvikling av forbrenningsmotoren gjorde denne mer ettertraktet. Elektriske startmotorer fjernet behovet for håndsveiv, lyddempere gjorde motorene stillere og vibrasjon i motoren ble demmet med gummi. I 1908 lanserte Ford model T; en billig bensinbil av høy kvalitet, og publikum var solgt. Innen 1915 hadde andelen elbiler falt. 
I de neste 55 årene var det forbrennings- motorene som regjerte på veiene. Bortsett fra enkelte spesialkjøretøy, var det ingen elbiler å se. Men i 1970 begynte det å skje noe. USA var bekymret for tilgangen på olje, og begynte å se på nye energikilder. Og undersøkelser på 80-tallet tydet på en sammenheng mellom eksos og smog i byer som Los Angeles fikk styresmakter og miljøorganisasjoner til å se på elbiler igjen. 
Til nå hadde bilkonsernene investert i forbrenningsmotoren i tiår, uten å bruke noen ressurser på å forsøke å løse det  gamle batteriproblemet. Men andre selskaper begynte å utvikle stadig mer effektive batterier for å gi energi til strømmen av bærbar elektronikk. Innen 1990 var energitett nikkel-metall- hydratbatterier på markedet, snart etterfulgt av litium-ionebatterier. I tillegg til et ønske om å redusere smogen i California, ga disse oppfinnelse en liten bølge av nye elbiler og hybridbiler. Hybridbiler er ikke fullverdige elbiler; nikkel-hydridbatteriene deres brukes bare til å optimalisere for- brenningsmotorene i disse bilene. Men i 2008, gikk Tesla Motors lenger, ved å fange oppmerksomheten til bil- kjøpere, -fabrikker og lovgivere med sin litium-ionedrevne Roadster. Denne fullverdige elbilen kunne kjøre mer enn 320 kilometer på bare én lading, en dobling av den forrige rekorden. 
Siden da har elbiler forbedret seg  dramatisk i pris, ytelse, effektivitet og tilgjengelighet. De akselererer mye raskere enn  bensindrevne sportsbiler, og selv om noen av modellene fortsatt er veldig dyre, gjør påliteligheten til bilene at eierne sparer penger i det lange løp. Etter som regjerninger i hele verden vil bremse klimaendringene, forventes det at elbiler kommer til å erstatte bensinbiler fullstendig. I Norge var 75 % av de solgte bilene i  2020 plug-in elbiler. Målsetninger som Californias Nullutslipps- kjøretøy-mandat og Europas aggressive mål for CO2-utslipp, har investeringene i bensinbiler hatt en dramatisk reduksjon. Snart kommer elbilene til å ta tilbake plassen sin på veiene, mens bensinbilen forsvinner ut av syne i bakspeilet. 
