For mer enn 2 500 år siden, fengslet en av antikkens Hellas’ kjente popstjerne og erotiske poet lytterne sine. I en legende hørte en fremstående athener at hans nevø sang en av deres sanger, og likte den så godt at han spurte om gutten kunne lære ham den – “Slik at jeg kan lære den og dø” Så, hvem var denne ærverdige figuren? 
Hennes navn var Sapfo. Hun levde på den greske øya Lesbos rundt år 600 fvt. Som andre sangere og låtskrivere på denne tiden, sang hun mens hun spilte lyre, et strengeinstrument som  ordet “lyrikk” stammer fra. Men teksten til Sapfo tilbød et unikt intimt perspektiv på kjærlighet, lidenskap og lengsel. Hun er den første som skal ha  kombinert ordene “bitter” og “søt”, for med ett å beskrive en  romanses spenning og ødeleggelser. 
Sapfo var en aristokrat som visstnok skal ha giftet seg med en mann, likevel nevner ingen av  hennes bevarte verker ham. De nevner dog annen  familie så vel som festivaler, fargerike klær og det å bli gammel. Men Sapfo er mest kjent for hennes tekster om homoerotisk begjær for kvinner. 
I en sang, i et tårevått farvel med hennes kvinnelige ledsager, sier Sapfo, “la meg minne deg på / ...de fine stundene vi delte.” Hun beskriver blomstergirlandre, parfymer, “og”, sier hun, “på myke senger / ...slukket du din tørst.” I en annen, beskriver hun en venn i en by langt vekk, “Gående langt borte, ble hennes milde hjerte oppslukt av en kraftig lyst, hun minnes den slanke Atthis.” 
Ordet “Lesbisk” betyr en som kommer fra Lesbos, men, på grunn av Sapfo, beskriver det nå også en homofil kvinne. I antikkens Hellas, var normen at alle skulle gifte seg og få barn. Mens menn vanligvis ble tillatt å ha homoseksuelle forhold basert på sin status,  var det ikke tillatt for kvinner. Men det ser ut som at på denne tiden på Lesbos hadde generelt aristokratiske  kvinner mer frihet. 
Likevel er detaljene rundt Sapfo sitt liv fremdeles et mysterium, delvis fordi kun fragmenter av hennes diktning overlevde. I oldtiden var det dog så mye som ble bevart at det virket som det skulle vare evig. Beundrere fremførte Sapfo cover-låter og fikk poesien hennes nedskrevet på papyrus, pergament og keramikk. Tre århundre etter Sapfo sin død, deklarerte en gresk forfatter at hennes ord ville bestå “så lenge det seiler skip på Nilen” Ett århundre senere, huset biblioteket i Alexandria  ni skriftruller med hennes verker, på over 10 000 linjer. Men samlingen ble  forvitret av naturkreftene. Og munker, som hadde i oppgave  å bevare gamle tekster, neglisjerte og ødela trolig hennes verker. En kristen leder, som levde  i det 2. århundre, kalte Sapfo “en hore som sang om sin egen løssluppenhet” En pave og en erkebiskop beordret senere at poesien hennes skulle brennes. Nesten alt hadde forsvunnet  innen middelalderen. 
Så, for omtrent ett århundre siden, begynte folk å gjenoppdage Sapfo sin poesi - på steder som en av  oldtidens Egypts søppelplasser. Nå har vi omlag 700 linjer, som representerer mindre enn 10 % av Sapfos totale kjente verk. Vi har kun ett fullstendig dikt. I omtrent ett dusin andre er store deler bevart, men de fleste er kun fragmenter. Nye delstykker av Sapfos sanger vil trolig bli funnet. Noen er kanskje allerede i museumsarkiver, og venter på at teknologien skal gi forskere anledning til å lese gjennom skriftruller som er for skjøre til å bli rullet ut. 
Hva vi for tiden sitter igjen med, er et ufullstendig arkiv - og mange historiske rykter. Ovid insisterte på at Sapfo forelsket seg i en fergemann og, etter å ha blitt avvist, hoppet i døden fra en klippe. En annen historie hevder at hun drev en skole for jenter og de som ble nevnt i diktene hennes, kun var studenter som hun følte en platonisk kjærlighet for. I dag er det enighet om  at disse historiene, som latterliggjør Sapfo eller avviser verkenes homoerotisme, sannsynligvis er usanne gjenstander av kvinnefiendlighet og homofobi. 
Til tross for forvrengningene av de mellomliggende årtusener, strekker Sapfo sine ord seg over  tiden og gir gjenklang hos oss i dag. For mer enn 2000 år siden skrev hun: “Jeg sier, noen i en annen tid vil huske oss” Og heldigvis, så gjør vi det. 
