Roald Amundsen hadde brukt nesten to år på å forberede sin arktiske ekspedisjon. Han hadde sikret finansiering fra  kong Haakon, og håndplukket et mannskap. Han hadde til og med fått den berømte  utforskeren Fridtjof Nansens velsignelse, og tillatelse til å bruke hans skip, Fram, som var spesialkonstruert for å tåle isen. Nå, i det reisen begynte, hadde han én siste kunngjøring til sitt mannskap: De skulle sette kurs i motsatt retning. 
Ved begynnelsen av det 20.århundre, nesten alle verdenshjørner hadde blitt besøkt og kartlagt, nå gjensto kun to viktige lokasjoner: Nordpolen, dypt inne  i det frosne havet i Arktis, og Sydpolen, omsluttet av  et nylig oppdaget, islagt kontinent i det enorme Sørishavet. Som en veteran, med flere ekspedisjoner bak seg, hadde Amundsen lenge  drømt om å nå Nordpolen. Men i 1909, midt i hans forberedelser, kom nyheten om at de amerikanske  oppdagerne Frederick Cook og Robert Peary hadde erklært å ha nådd Nordpolen. I stedet for å avlyse den planlagte ferden bestemte Amundsen seg for en ny kurs, til  hva han kalte ‘Det siste store problem.’ 
Amundsens mannskap var ikke de eneste dette ble hemmeligholdt for. Britisk marineoffiser Robert F. Scott,  hadde allerede vært i Antarktis, og ledet sin egen Sydpolekspedisjon. I det Scotts skip, Terra Nova, nådde Melbourne i 1910, ble han møtt med nyheten om  at Amundsen også satte siktet sørover. Motvillig fant Scott seg selv  satt opp mot nordmannen i det avisene kalte et ‘Kappløp mot polen’ 
Om det var et kappløp, så var det et merkelig et. Ekspedisjonene dro på ulike tidspunkt, og fra ulike lokasjoner, og de hadde svært  ulike planer for ferden. Amundsens eneste fokus var å nå polen. Gjennom sin utforsking i Arktis, hadde han både inuittiske  og norske erfaringer å spille på, og han ankom med et lite mannskap, og mer enn 100 hunder. Hans  team av oppdagelsesreisende  var kledd i selskinn og pels, og med spesialdesignede ski og støvler. Scotts store prosjekt var mer komplisert. Han skulle iverksette en omfattende,  vitenskapelig forskningsekspedisjon, og reiste med mer enn 3 ganger  så mange menn som Amundsen, i tillegg til over 30 hunder, 19 sibirske ponnier og 3 forseggjorte motoriserte sleder. Men ekstra utstyr, dyr og mennesker tynget skipet, der det kjempet  seg vei gjennom stormene i Sørishavet. Da de omsider begynte å klargjøre utstyret oppdaget de at både ponniene og de motoriserte sledene var unyttige i den ekstreme isen og snøen. 
Våren 1911, etter å ha ventet ut den lange polarnatten, begynte begge teamene på ferden sørover. Scotts team reiste over  Beardmore-isbreen, i sporene til Ernest Shackleton, på hans tidligere forsøk på å nå polen. Selv om dette var en dokumentert kurs, viste den seg både langsom og krevende. Samtidig, på tross av en kinkig start, hadde Amundsens femmannsteam god fremdrift i en ny, hittil ukjent rute gjennom de samme  transantarktiske fjellene. De lå hele tiden foran Scotts team, og den 14.desember ankom de først til sin øde destinasjon. 
For å unngå uklarheten som hvilte over Cook og Pearys Nordpol-krav, traverserte Amundsens team området i et rutenett, for å forsikre seg om at de fikk dekket polens lokasjon. Sammen med flagg og en teltmarkør, la de igjen et brev til Scott,  hvilket  ble funnet over en måned senere. Men da Scotts team endelig nådde polen, var det å tape kappløpet det minste av deres problemer. På vei tilbake til campen måtte to av de fem gi tapt for frostskade, sult og utmattelse. De gjenværende tre ventet på et  forhåndsavtalt gjensyn med et team sendt fra basen deres, men på grunn av en rekke omstendigheter,  feilbedømmelser og miskommunikasjon, kom aldri redningen. Kroppene deres, og Scotts dagbok ble ikke funnet før om våren. 
I vår tid er det  vitenskapsfolk fra forskjellige land som bor og arbeider på  forskningsstasjoner i Antarktis. Men ferden til disse tidlige utforskerne er ikke glemt. På tross av sine ulike skjebner, står de for alltid sammen i historien, og i navnet på forskningsbasen  som markerer Sydpolen. 
