Data og analyse forandrer  hverdagen vår dramatisk, ikke bare på nettet, ikke bare i en fjern framtid, men i den fysiske verden, og på veldig reelle og  håndgripelige måter. Jeg har brukt de siste 11 årene av livet  mitt som nørd på MIT, jobbet i store datalaber som ønsker å bruke datavitenskap til å  studere den fysiske verden og prøver å løse samfunnets  store problemer. Feltet med stordata, forsøker å  analysere store mengder data ved å bruke beregningsverktøy for å  finne mønstre og trender. Data kan virkelig være en  enestående historieforteller, avdekke de skjulte fortellingene til  ting i hverdagen vår som vi aldri ville ha sett. Jeg syns de personlige historiene om  livløse som blir levende er spesielt fengslende. Jeg vil først fremheve, to prosjekter  fra tida mi på MIT som jeg synes fikk fram dette  fenomenet veldig bra. Den første heter Søppelsporing, I dette prosjektet ville vi å bli bedre  i å forstå avfallshåndteringssystemet, og svare på spørsmålet: “Hvor ender søpla di opp etter at du har kasta den?” Den gamle kaffekoppen din  eller den flipptelefonen som du bar rundt på i  begynnelsen av 2000-tallet, eller en bagel eller  avisa fra i morges – hvor havner disse tingene? Disse dataene eksisterte ikke,  så vi måtte skape det. Vi besvarte og visualiserte  dette spørsmålet ved å installere små sensorer  i biter av søppel og deretter kaste dem  inn i avfallssystemet. Og det du ser her er dataene. Hver linje, hver node du ser er en bit av søppel som beveger seg  gjennom byen Seattle, og deretter videre  gjennom hele staten og deretter over hele landet, etter hvert som uker  og måneder går. Det er viktig å visualisere  disse dataene fordi ingen av dere sitter  sannsynligvis her og tenker: “Ja, det ser riktig ut.” (Publikum ler) "Det virker som det skal, ikke sant?" Fordi, nei. (Publikum ler) Hva dataene viser oss er et  svært ineffektivt system som er ødelagt. Jeg tror  ikke vi virkelig hadde sett det hadde ikke sensorene gjort  journalistikken for oss. Et annet prosjekt som jeg må fremheve handler om å lage roboter  som dykker ned i kloakken og samler kloakkprøver. Jeg vet kloakk har et  nokså dårlig omdømme men det er faktisk ypperlig, fordi det kan fortelle  oss utrolig mye om helsen til samfunnene våre. Denne teknologien ble utviklet av en  gruppe kalt Biobot Analytics, som skaper en  banebrytende teknologi for å gjøre kloakken vår  til moderne helseobservatorier. Målet deres er å studere  opioider i kloakken for å bedre forstå forbruket i byene. Og disse dataene er nøkkelen fordi det virkelig hjelper byene  å forstå hvor folk bruker, hvordan tildele ressurser og effektiviteten av  programmering over tid. Nok en gang er teknologien som er  innebygd i denne maskinen som å trekke for gardinen og vise oss noe om byene våre som  vi ellers aldri ville sett. Så det viser seg, som vi ser, at store mengder data, er virkelig overalt – selv på toalettet ditt. Og så nå som vi har snakket  om søppel og kloakk, la oss gå videre .. til mat. (Publikum ler) For et år siden forlot jeg MIT for å  følge lidenskapen min for mat, og i 2017, startet jeg et selskap med min  ektemann, kalt Family Dinner. Målet med selskapet vårt er å skape  fellesskap rundt lokal mat og menneskene som dyrker det. For å få dette til,  bruker vi dataanalyse, automatisering og teknologi til å bygge distribuert  nettverk av lokale gårder og å gjøre forbedringer på  matsystemet. Så hva vi ser her er at de brede teknikkene og  oppdraget vi prøver å gjennomføre ikke er så ulikt arbeidet på  MIT-laboratoriene. Det bringer oss til  et avgjørende spørsmål: Hvorfor vil noen forlate en  veldig lovende karriere hos det mest moderne  vitenskapslaboratoriet i verden, for å kjøre gulrøtter  rundt i mors Acura? (Publikum ler) Det er en flott bil. Fordi jeg tror på at historien  om lokal mat trenger å bli forstått,  fortalt og fremhevet, og på mange måter, tror jeg nerder som oss er unikt  rustet til å formidle det. Så hvor begynner vi? Hva er utgangspunktet vårt? Det nåværende nasjonale matvaresystemet  er optimalisert for bare én ting, og det er overskudd for bedriften,  ikke sant? Og tenk på det. Hovedårsaken til at  matindustrien eksisterer er ikke å mate sultne mennesker, det er ikke å lage mat  med utsøkt smak. Det er fortjeneste. Og det har skadelige effekter på alle  nivåer i matsystemet vårt. Antibiotika og plantevernmidler som  blir med i maten vår er skadelig for helsa vår. Prispress tvinger små gårder  ut av virksomhet. Faktisk, flere av tingene du tenker  på angående gårder, eksisterer ikke lenger. Gårder ser ikke ut som gårder,  de ser ut som fabrikker. Til syvende og sist, går det ut over kvaliteten  på det vi spiser også. En fabrikk-gårdstomat kan på en måte  se ut som en vanlig tomat: klar rød utenpå.. Men når du biter i den, skuffer både smaken og teksturen. Og det vi vet kanskje er den  største tragedien i alt dette er at mellom 30 og 40 prosent av  denne maten er bare bortkastet.. kastet vekk. Det er 1,6 milliarder tonn. Jeg kan ikke engang forstå  hvor stort tall det er. 1,6 milliarder tonn. Det er 1,2 billioner kroner i året i bortkastet mat. Det er prisen for å  spise på forespørsel og bekvemmelighet og det ødelagte matsystemet. Nå, hvor skjer dette sløseriet? Hvor kommer alt dette sløseriet fra? Vel, vi vet at det skjer på jordet når du ikke plukker de mest sexy potetene. Vi vet at det skjer under transport, på lagerene, i dagligvarebutikkene. Og til slutt, på våre egne kjøkkenbenker når vi finner ut at den flekkete, brune  bananen ikke lenger ser så god ut. Alt den sløsingen,  all den innsatsen. Maten er plantet, dyrket, høstet, sendt, og så bare kastet. Vi tror at det må finnes  en bedre måte. Så hvordan kan vi  forbedre dette? Hvordan lager vi et bedre system? For å gjøre dette, forstår vi at vi trenger  å kvitte oss med sløseri i matforsyningskjeden. Vi må å gi nødvendig informasjon til bønder så de kan planlegge bedre. Så de kan, vet du, konkurrere  med den store gutta. Og så til slutt, vi må verdsette, som et selskap, kvalitet og smak over alt annet. så folk virkelig verdsetter den gode  maten på tallerkenene sine. Dette mener vi er det bedre systemet. Dette er den bedre måten. Og veien til den bedre måten er  brolagt med data. For å fremheve dette, vil jeg fortelle en  historie om to tomater. Vi vil snakke om dem en etter en. En tomat i seg selv inneholder  et vakkert øyeblikksbilde av alt du kanskje vil vite om  livssyklusen til den frukten: hvor den ble dyrket og  behandlet med, næringsinnhold reisen før den havnet på tallerkenen, CO2-utslipp underveis. All den informasjonen, alle de små kapitlene, i en liten frukt. Det er veldig spennende. Dette er tomat nummer én. Dette er fyren du finner  i kiosker, supermarkeder og hurtigmatkjeder rundt om i verden. Den har veldig lang  og komplisert historie. Den har blitt behandlet med en cocktail  av et dusin plantevernmidler og den har reist minst 257 mil for å  komme til huset ditt. Og på dette bildet er den grønn, fordi disse tomatene blir plukket når de  er grønne og harde som stein, og så blir de gasset underveis slik at når de kommer  fram til destinasjonen, ser de skinnende,  røde og modne ut. Alt denne innsatsen, all jordbruk, innovasjon og teknologi- for å lage et produkt som  er helt uten smak. Og nå til den andre  tomaten i historien vår. Dette er den lokale versjonen av frukten. Historien er mye, mye kortere. Denne sorten ble dyrket av Luke Mahoney  og hans familie på Brookford Farm i Canterbury, New Hampshire. Den har en ganske kjedelig historie. Den ble plantet, lå i solen og så ble den plukket. (Publikum ler) Det er det. Vel, du ville ikke - ja, det er ikke mye mer til det. Og den reiste kanskje 11 mil for å  havne på fatet ditt. Men forskjellen er dramatisk. Tenke på siste gang  du spiste en fersk sommertomat. Jeg vet alle sammen  sitter med jakker på, men tenk på det. Siste gang du spiste  en tomat fra hagen. Det er varmt fra solen, den er dyprød, kanskje den lukter jord. Det er noe nostalgisk og nesten  magisk over den opplevelsen. Smaken og aromaen er uslåelig. Og vi trenger virkelig ikke reise veldig langt for å få tak i det. Nå strekker denne historien seg  opp i næringskjeden, fra frukten og grønnsakene  på tallerkenene våre til dyrene og dyreproduktene  vi konsumerer. Hva må til for å produsere dem, og enda viktigere, hva er  ikke med i produksjonen, det er helt avgjørende. Luke og familien hans har 60 kyr. De bruker tradisjonelle metoder. De gjør det på den gamle måten: ute på beite, ingen hormoner, ingen antibiotika, høy i dagevis. Og hva de gjør her er å  behandle kyr som kyr, og ikke som om de er i et  vitenskapelig eksperiment. Han oppdrar dyr slik hans bestefar, og bestefaren hans ville ha gjort. Og til slutt er det jo bare bedre. Det er bedre for dyrene; det er bedre for miljøet. Luke optimaliserer ikke for høyest fortjeneste, men for smak og for  menneskeheten. Og det du tenker nå er: “Det  er allerede en løsning på dette.” Det er -`“Bondens marked”. De som mange av dere besøker og de jeg virkelig gleder meg over. De er fantastiske, men på mange måter  ikke en fullgod løsning. For oss forbrukere, er det  ganske bra, ikke sant? Du reiser dit, det er en stor mengde mat, du blir varm og glad for å  støtte en lokal gård og du får opplevelsen av å prøve noe  nytt, og prøver forskjellige produkter. Og det uunngåelig,  en fyr som spiller ukulele et sted i bakgrunnen. (Publikum ler) Men for bøndene, gir dette  mye risiko, ikke sant? Du våkner klokka fire. Du pakker lastebilen din,  ansetter et team, kommer til boden din, men du har ingen garantier for at du kan reise med produktet  ditt den dagen. Det er for mange variabler i New England. For eksempel været, som bare er, litt uforutsigbart her. Været er en av de mange x-faktorene som avgjør om markedet vil være verdt  det eller ikke, for bøndene. Hver gang kaster de terningen. Og det er et annet alternativ. Her snakker vi om landbruk støttet av samfunnet. I denne modellen betaler  kundene på forhånd, bærer den økonomiske  risikoen for gårdene. Bønder dyrker det de kan og kundene nyter godt av det. Dette har også noen problemer. Det er flott for bonden, fordi de sørger for at de  selger det de kjøper, men for oss, vi må fremdeles dra og  hent den andelen, og mange gårder kan ikke dyrke et stort mangfold av produkter, så noen ganger sitter du igjen med et  fjell av et bestemt produkt. Kanskje dette har skjedd  med noen av dere. Og hva gjør du med 11 kilo kålrot midt  på den kaldeste vinteren? Jeg vet fortsatt ikke. Så tilbake til spørsmålet. Hvordan fikser vi dette? Det vi håper å gjøre og det  vi håper å bygge en bedre måte å gjøre dette på. Og det er tre nyvinninger som  får dette til å svinge. Den første av dem er abonnementsbasert  nettbutikk, som hjelper oss å skape en fast  etterspørsel til bøndene våre gjennom hele året. Abonnementsdelen  er nøkkelen. Bestillinger behandles ukentlig, kunder velger bort i stedet for  å melde seg på. Det betyr at vi har omtrent det  samme antall bestillinger hver uke. For det andre betyr dette at hvis  bønder kan selge på nettet, er de ikke lenger begrenset til det  geografiske området rundt gården sin eller til antall markeder  de kan selge til. Vi har forbedret dette for dem. For det andre: Anslå etterspørsel. Vi bruker analyse for  å se inn i fremtiden og anslå etterspørselen. Dette lar bøndene få vite hvor mye  de skal høste på kort sikt, men også hva de skal plante fremover. Hvis 200 bestillinger  behandles på mandag, kjøper dette vi for å  dekke etterspørselen akkurat. 200 hoder brokkoli, 200 stykker laks og så videree. Automatisering når man bestiller gjør at vi får mindre kasting av mat, som er et problem for alle, fordi vi sørger for at tilbudet  oppfyller den eksakte etterspørselen. Det lar oss også se inn i fremtiden  sammen med bøndene og planlegge avlingene. Så hvis vi kan si til dem i juni i år, “Jeg trenger 200 kg asparges og 250 kg bær hver uke,” så kan de plante deretter, å være sikre på  at de vil selge alt de har dyrket. Og til slutt bruker vi et  program for ruteoptimalisering for å løse problemet til  den omreisende selger. Vi får en flåte med arbeidere til å  hjelpe oss og gå den siste milen, med å levere alle disse  godbitene på døra. Uten datavitenskap og et super-dyktig, fantastisk team, ville ikke dette være mulig. Så kanskje du har sett at vi har en slags flammende,  lidenskapelig tro. Ja, vi prøver å bygge en  bærekraftig virksomhet, men målet vårt er ikke  bare fortjeneste, det er å bygge et bedre,  helhetlig matsystem. Og her er det vi  setter pris på: Mennesker først. Vi prøver å bygge  felleskap rundt mat, mennesker som elsker det og  mennesker som dyrker det. Vi bygget dette selskapet for  å støtte små gårder. Null sløsing. Vi hater alle å kaste mat,  det føles bare galt – til og med den rare bananen som har ligget på  bordet for lenge. Og til slutt, smak. Hvis det ikke smaker godt, hvis det ikke er som den  perfekte sommertomaten, hvorfor bry seg? Det vi har gjort er å jobbe med  de lokale gårdene, samlet inn deres produkter og levert dem på døra di, koblet deg rett til dem og laget et mer  helhetlig system. Dette er vår visjon  for fremtiden. For å utvide denne modellen fra Boston, New England og til hele landet. Å skape et landsomfattende nettverk av lokale gårder og å koble sammen  alle disse bøndene med mennesker som deg som  vil elske maten deres. Vi tror til syvende og sist, at det å virkelig insistere på å spise  lokal mat er en revolusjonerende handling. Og vi inviterer deg til å bli med oss. Og hvem vet? Du kan til og med få  noen venner underveis. Tusen takk. (Applaus) 
