Beskyttet fra gorgonens iskalde blikk, snek Persevs seg gjennom Medusas grotte. Da han nådde henne,  trakk han pusten dypt, og i én rask bevegelse, dro han sigden og svingte den mot halsen hennes. Medusas hode rullet ned på bakken, og fra halsen hennes vokste to barn. 
Ett av dem var Chrysaor,  en kjempe med et gyllent sverd; Det andre var den storslåtte,  hvite, bevingede hesten, Pegasus. Han var raskere enn noen annen hingst, og med ett tramp med hovene, kunne han forandre fjell og få vann til å strømme fra steingrunnen. Ikke noe hodelag kunne holde ham— inntil én skjebnesvanger dag. 
Bellerofon, prins  av den greske bystaten Korint, så ut til å ha alt. Men, ambisjonene hans  overgikk hans jordiske ferdigheter. Hva han virkelig ønsket,  var å bli en helt så stor at gudene ville ønske ham velkommen på Olympus. Bellerofon var overbevist om at Pegasus ville være avgjørende for å nå målet. 
En natt besøkte han Athenes tempel, gudinnen for krig og visdom, og ba om styrke  til å temme det mektige dyret. Da Bellerofon våknet, fant han et gyllent hodelag, og skyndte seg til fontenen som Pegasus drakk fra. Så fort hesten lente seg mot vannet, hoppet Bellerofon opp på ryggen hans  og smatt hodelaget på. Endelig var Pegasus temmet. Med denne seieren følte Bellerofon  at han var på god vei til å bli en legendarisk helt. Han trente til kamp både dag og natt. Men én treningsøkt gikk forferdelig galt, og Bellerofon påførte broren sin,  Deliades, et dødelig sår. 
Vanæret ble han forvist til Argos, hvor kong Proitos renset ham. Bellerofon var fast bestemt på å gjenopprette æren sin, men dronningen av Argos  hadde et godt øye til ham. Og når Bellerofon  avviste flørtingen hennes, svertet hun æren hans ytterligere ved å beskylde ham for å prøve og forføre henne. 
Kong Proitos klekket en plan for å ta hevn. Han forviste Bellerofon og Pegasus, og sendte dem til kongedømmet Lykia, hvor de hadde med seg et brev til  Lykias konge Iobates. Bellerofon visste ikke at brevet var en ordre om at han skulle henrettes. Iobates vurderte hvordan han kunne bli kvitt ynglingen, og valgte til slutt det rette monsteret for jobben: den ildsprutende løve-geit-dragen Kimæren, som hadde terrorisert kongedømmet hans i lang tid. Bellerofon— ivrig etter å oppnå suksess— tok utfordringen på strak arm. 
Han steg opp på Pegasus,  og de for oppover mot himmelen. Svevende over jorda, fikk de øye på  Kimæren omgitt av sine forkullede ofre. Snart sto også de ovenfor dens ildkraft. I en rekke smidige,  luftakrobatiske manøvre unngikk Pegasus Kimærens angrep mens Bellerofon skjøt pilene sine. Til slutt nærmet Pegasus seg monsteret i akkurat riktig vinkel, og Bellerofon satte inn det siste skuddet. 
Iobates var vantro. Han var glad for å bli kvitt monsteret, men måtte fortsatt ta hånd om Bellerofon. Dermed presenterte han flere utfordringer, der Bellerofon måtte kjempe mot fryktsomme krigere, bueskyttere og helt til slutt: Lykias beste soldater. Pegasus styrke snudde kampen i Bellerofons favør hver gang. 
Til slutt hadde ikke Iobates  noe annet valg enn å gå med på at Bellerofon var en ekte helt. Han tilbød ham til og med datterens hånd i ekteskap. Men Bellerofon hadde blikket rettet langt forbi de levendes land. Han var sikker på at nå hadde han gjort seg fortjent til en plass på Olympus. Så han hoppet opp på Pegasus og drev ham høyere og høyere. 
Zevs så på mens Bellerofon, drevet av hubris, nærmet seg palasset hans. For å straffe ynglingen, sendte han en enslig klegg, som siktet seg inn på Pegasus og bet ham i skinnet. Dette var så høyt  som Bellerofon noensinne ville komme. I det Pegasus skvatt, kastet han rytteren sin opp i lufta, og Bellerofon falt dalende tilbake mot jorda. 
Pegasus derimot, steg opp  med Zevs velsignelse. Gudene ønsket ham velkommen  inn i Olympus’ haller og udødeliggjorde ham i et stjernebilde. Der, på nattehimmelen,  kan Pegasus sees flyvende, uhindret og fri. 
