Forestill deg at du er  barnevernkonsulent og du må undersøke  en bekymringsmelding. Du kommer inn i et hjem, ikke varslet, og i hvert fall ikke invitert. Det første du ser er en madrass midt i rommet, på gulvet. Tre barn ligger der, de sover. Like ved står et lite bord med noen askebegere  og tomme ølflasker. I hjørnet står store rottefeller  ikke langt fra der barna ligger og sover. Dette noterer du deg. En del av jobben er å gå gjennom hele huset. Du starter med kjøkkenet, hvor det er veldig lite mat. Du legger merke til en madrass til på soverommet, på gulvet,  som moren deler  med spedbarnet sitt. 
Det som skjer nå, er typisk én av to ting. Barna blir ansett for å være i faresonen, blir tatt ut av hjemmet sitt og plassert under offentlig omsorg for en gitt periode. Eller barna forblir hos familien med hjelp og oppfølging  fra barnevernet. 
Da jeg var  barnevernskonsulent støtte jeg på dette hele tiden. Noen mye bedre,  noen mye verre. Jeg ba deg forestille deg  det var du som var der fordi jeg lurer på hva som falt deg inn. Hva styrer dine avgjørelser? Hva er det som påvirker  ditt inntrykk av denne familien? Hvilken hudfarge, eller etnisitet tror du denne familien hadde? 
Jeg vil at du skal være klar over at hvis disse barna var hvite, er det større sannsynlighet for at familien forblir intakt. Forskning fra University of Pennsylvania viser at hvite familier, i gjennomsnitt, får mer hjelp og oppfølging fra barnevernet og det er mindre sannsynlig  at de blir gjenstand for undersøkelse. Er barna svarte, derimot,   er det fire ganger større risiko  for at de blir hentet ut, de forblir lenger  under barnevernets omsorg og det er vanskeligere å finne stabile fosterhjem til dem. 
Fosterhjem skal være  en umiddelbar beskyttelse for spesielt utsatte barn. Men det er også et forvirrende og traumatisk oppbrudd fra familien. Forskning fra University of Minnesota viser at barn som har vært i fosterhjem hadde mer adferdsproblemer og psykiske plager enn barn som forblir i familien, og mottar hjelp og oppfølging. 
Det tidligere nevnte scenariet  er ikke uvanlig. En alenemor som bor i en kommunal bolig med sine fire barn. Rottene gjør det nesten umulig å oppbevare mat, særlig fersk mat. Fortjener denne moren  å bli fratatt barna? 
Emma Ketteringham, en advokat i familiesaker, sier at hvis du lever i et fattig nabolag bør du helst være en perfekt forelder. Hun mener at vi har urettferdige og uoppnåelige forventninger til fattige foreldre som fostrer opp barn med lite penger og at strøket de bor i  og deres etnisitet påvirker hvorvidt  barna deres blir fjernet. I de to årene jeg var i  barnevernets førstelinjetjeneste tok jeg  skjebnesvangre avgjørelser. Jeg så selv hvordan mine egne holdninger påvirket arbeidet mitt. 
Nå, som ansatt ved institutt for sosialt arbeid ved Florida State University, leder jeg et institutt som driver forskning på mest mulig  innovativ og effektivt barnevern. Vi ser at det er dobbelt så mange svarte barn i fosterhjem: 28% som det er i befolkningen generelt:  14% Det er  mange grunner til dette, men vil jeg diskutere én av dem i dag: implisitt bias 
Vi starter med "implisitt". Det er ubevisst,  noe du ikke er klar over. Bias, stereotypene og holdningene som vi alle har  om enkelte grupper Så, implisitt bias  lurer i bakgrunnen av enhver avgjørelse. Hva kan vi  gjøre med det? 
Jeg har en god løsning som jeg vil dele med dere. Nå, i nesten alle delstater er det et høyt antall svarte barn i fosterhjem. Men det viser seg at Nassau County, som er i New York, har klart å redusere antallet svarte unger som blir flyttet. Og i 2016 dro jeg dit med teamet mitt for å gjennomføre en studie på bruken av "blinde omsorgsoverdragelser". 
Sånn virker det: En konsulent får inn en bekymringsmelding. Det foretas et besøk, men før barna blir flyttet, må konsulenten  tilbake på kontoret og legge frem funnene. Men det er én forskjell: Når dette legges frem for komitéen slettes navn, etnisitet, boligstrøk, hudfarge, all identifiserende informasjon. De ser på den faktiske hendelsen, familiens styrker, relevant bakgrunn og foreldrenes evne til å beskytte barnet. Basert på denne informasjonen utarbeider komitéen en anbefaling uten å kjenne til familiens hudfarge. Blinde omsorgsoverdragesler  har hatt stor betydning i dette området. I 2011 var 57% av  de omplasserte barna svarte. Men etter fem år med blinde avgjørelser er tallet nede på 21%. 
(Klapping) 
Dette fant vi ut da vi snakket med konsulentene: "Når en familie har  en forhistorie med etaten, bruker vi denne ofte mot dem, selv om de prøver  å endre seg" "Når jeg får en sak fra en bestemt boligblokk, område eller bydel, tenker jeg automatisk det verste." "Barnevern er veldig subjektivt fordi det er et følelsesladet tema. Ingen er helt uten følelser rundt dette.  Det er veldig vanskelig  å være uhildet i dette arbeidet. Så fjern de subjektive oppfatningene  om hudfarge og bydel og resultatet  kan bli anderledes" 
Blinde omsorgsoverdragelser ser ut til å bringe oss nærmere en løsning på problemet  med implisitt bias. Mitt neste skritt  blir å finne ut hvordan man kan bruke kunstig intelligens og maskinlæring for å utvide prosjektet  og gjøre det mer tilgjengelig for andre. Jeg vet at vi kan forandre måten barnevernet arbeider. Vi kan holde  de lokale enhetene ansvarlige for å bevisstgjøre sine ansatte. Vi kan holde oss selv ansvarlige for å ta avgjørelser  som er tuftet på etikk og trygghet. Forestill deg et barnevern som er opptatt av å jobbe med foreldrene, styrker familiene og ikke ser på fattigdom som  et tegn på mislykkethet. La oss sammen bygge et system som søker å bygge familier opp istedenfor å rive dem fra hverandre. 
Takk. 
(Applaus) (hoiing) 
