En veteran fra andre verdenskrig bearbeider ødeleggelsene han var vitne til fra burene i en intergalaktisk dyrehage. 
Da en fremmedgjort forelder og barn møtes på et fuktig slektsstevne, mumler jenta fra bak en skitten  gardin, “Hvordan går det?“. 
Etter at bestevennen dør, reiser en ensom konge til verdens ende for å finne svar og... går inn på en bar. 
Det høres kanskje rart ut, men komedie er  ofte nøkkelen i en alvorlig fortelling. Som forfatter må du la publikum oppleve et spekter av følelser, uansett hvilken sjanger du bruker. Uansett om du vil skremme,  skape sorg eller spenning; hvis folk eksponeres for samme følelse for lenge av gangen, blir ikke følelsen så sterk lenger. 
Humoristiske innslag er en velprøvd metode for å skape variasjon i bruken av følelser som en engasjerende fortelling trenger. Så hvordan kan du skape denne effekten i dine egne fortellinger? Enten du bruker personer, situasjoner, språk, eller kombinasjoner av alt dette, er timing og kontrast essensielt. For eksempel “Eposet om Gilgamesj.” Den eldgamle fortellingen fra Mesopotamia er trolig det eldste litterære verket, men fortellingen er fortsatt engasjerende i dag. Når kong Gilgamesj nærmer seg verdens ende, går han inn på en bar. Vi tror vi nærmer oss klimaks i fortellingen — men forventningene blir gjort til skamme. Det korte pusterommet gjør at spenningen bygger seg opp enda mer til et større klimaks litt senere. Det både letter og skaper spenning. Dette gjelder også for moderne fortellinger: ved å løfte stemningen en kort stund, kan du bygge opp spenningen akkurat til når du trenger den. 
Den følelsesmessige responsen til publikum blir ikke bare forsterket av barbesøket — følelsene blir også mer kompliserte. Den kloke bartenderen stiller spørsmål ved hensikten med Gilgamesj sin søken — og bygger opp til den endelige og mer nyanserte løsningen. 
I tillegg til å bruke humoristisk innslag  for å lage en kontrast til alvoret, kan det brukes som en kommentar. Medhjelpere er en vanlig måte å gjøre dette på: de kan snike inn et nytt perspektiv til hovedhandlingen, ofte med dumme,  ulykkelige punchlines. 
Kurt Vonneguts “Slaktehus-5” har en annen tilnærming: historien skifter stadig mellom grusomme krigsscener og sprø science fiction-øyeblikk. Disse scenene gir innslag av humor, men åpner også en dialog om noe som vanligvis er ubeskrivelig, og setter søkelys på den menneskelige lidelsens tilfeldige natur på en mer kraftfull måte. 
Arundhati Roys “Guden for små ting” har en annen tilnærming til humoristiske innslag. Historien fortelles gjennom  barns perspektiv for å tilføre gripende humor i en tragisk fortelling. Når de voksne overfører tiår med spenninger over rase, klasse og familie til forventningene om oppførselen til barna sine, er det vanskelig å ikke smile gjenkjennende, når den sju år gamle jenta forventes å  vise seg fra sin beste og høfligste side, men ruller seg inn som en pølse i den skitne gardina på flyplassen og hun vil ikke rulle seg ut igjen. Samtidig vet du at denne oppførselen bare tilfører spenning. Etterpå, tenker hun  “skuespillet hadde feilet. Som en sylteagurk i regnet.” Punchlinen understreker hvor virkelighetsnær situasjonen er: treffet er påtvungent og formelt, Rahel føler at familien spiller skuespill, og hun føler seg kraftløs i  stormen av det som skjer. 
For å få mest mulig ut av humoristiske  innslag, ikke bare tenk på hvilken del av fortellinga som har godt av litt piff av kontrastrike følelser, men også: hva er det du vil få fram, men som du ikke kan si rett ut? Hvilke antakelser hos leserne dine  vil du sette spørsmålstegn ved? 
