Joe Kowan: Jeg har sceneskrekk. Jeg har alltid hatt sceneskrekk, og ikke bare litt, men ganske mye. Og det spilte ingen rolle til jeg var 27 år. Det var når jeg begynte å skrive sanger, og selv da spilte jeg de bare for meg selv. Bare å vite at romkameratene mine var  i samme hus gjorde meg ukomfortabel. 
Men etter noen år var det ikke nok å bare skrive sanger. jeg hadde mange fortellinger og ideer som jeg ville dele med folk, men fysiologisk klarte jeg ikke å gjøre det. Jeg hadde en irrasjonell frykt. men jo mer jeg skrev, og jo mer jeg øvde, dess mer ønsket jeg å opptre. 
Så den uken jeg fylte 30 år bestemte jeg men for å gå på et lokalt  åpent mikrofonarrangement og legge denne frykten bak meg. Vel, da jeg kom dit var det fullstappet. Det må ha vært minst 20 mennesker der. (latter) Og de så alle sinte ut. Men jeg trakk pusten dypt. og meldte meg på for å spille, og det føltes ganske bra. 
Ganske bra, til omtrent 10 minutter før det var min tur, da hele kroppen min protesterte og en bølge av angst skyllet over meg. Når du opplever frykt, trer ditt sympatiske nervesystem inn. Du kjenner et rush av adrenalin, hjertet ditt slår raskere, og pusten din går raskere. Deretter slår dine ikke-essensielle funksjoner seg av - som fordøyelsen. (latter) Så får du tørr munn, og blodet dras vekk fra ytterleddene så fingrene dine virker ikke lengre. Pupillene dine utvider seg, muskler trekker seg sammen, edderkopp-sansene dine tingler, og hele kroppen din er trigger-happy. (Latter) Den tilstanden bidrar ikke til fremføring av folkemusikk. (Latter) Jeg mener, nervesystemet ditt er idiot. Virkelig? To hundre tusen år med menneskelig utvikling, og det kan fortsatt ikke skjelne mellom en sabeltanntiger og 20 folkesangere på en Åpen Mikrofon kveld på en tirsdag? (Latter) Jeg har aldri vært mer skrekkslaget - til nå. (Latter og rop) 
Så da ble det min tur, og på en eller annen måte kom jeg meg på scenen, og startet sangen min. Jeg åpner munnen og synger første strofe, og denne forferdelige vibratoen - du vet, som når stemmen din skjelver -  kommer strømmende ut. Og det er ikke den gode typen vibrato, sånn som en operasanger har.. ..dette var hele kroppen min som brakk seg av frykt. Jeg mener, det er et mareritt. Jeg er flau. Publikum er tydelig ukomfortabel og fokusert på mitt ubehag. Det var så dårlig. Men det var min første ekte opplevelse som en solo sanger og sangforfatter. 
Og noe godt skjedde - jeg fikk et lite glimt av forbindelsen med publikum som jeg håpet på. Og jeg ville ha mer. Men jeg visste jeg måtte overkomme nervøsiteten. 
Den kvelden lovet jeg meg selv: Jeg ville gå tilbake hver uke helt til jeg ikke var nervøs lenger. Og jeg gjorde det. Jeg dro tilbake hver uke, og ganske riktig, etter uker på uker ble det ikke noe bedre. Det samme skjedde hver eneste uke. (Latter) Jeg klarte ikke frariste meg det. 
Og det var da jeg hadde en åpenbaring. Og jeg husker det veldig godt, ford jeg har ikke mange åpenbaringer. (Latter) Alt jeg måtte gjøre var å skrive en sang som utnyttet nervøsiteten min. Som bare virket ekte når jeg hadde sceneskrekk, og jo mer nervøs jeg var, dess bedre ville sangen være. Lett. Så jeg begynte å skrive en sang om å ha sceneskrekk. Først, innrømme problemet, de fysiske manifestasjonene, hvordan jeg følte meg, og hvordan lytteren kanskje føler seg. Og deretter liste opp ting som min skjelvende stemme, og jeg visste jeg ville synge omtrent en halv oktav høyere enn normalt, fordi jeg var nervøs. Ved å ha en sang som forklarte hva som skjedde med meg, mens det skjedde, ga det publikum tillatelse å tenke over det. De trengte ikke være ille berørt på mine vegne og min nervøsitet, de kunne oppleve det med meg, og vi var alle en stor lykkelig, nervøs og ukomfortabel familie. (Latter) 
Ved å tenke på mitt publikum, og omfavne og utnytte problemet mitt, var jeg i stand til å ta noe som blokkerte mitt fremskritt og gjøre det om til noe som var essensielt for min suksess. Og sceneskrekksangen lot meg overvinne det største problemet helt i begynnelsen av en opptreden. Og så kunne jeg gå videre, og spille resten av sangene mine bittelitte grann lettere. Og til slutt, over tid, trengte jeg ikke spille sceneskrekk sangen i det hele tatt. Bortsett fra når jeg var  virkelig nervøs, som nå. (Latter) 
Er det OK om jeg spiller sceneskrekk sangen for dere? (Applaus) 
Kan jeg få en slurk vann? (Musikk) Takk. 
♫ Jeg tuller ikke vet du, ♫ ♫ denne sceneskrekken er sann. ♫ ♫ Og hvis jeg skjelver og synger her oppe, ♫ ♫ vel du vet hvordan jeg føler meg. ♫ ♫ Og tabben min ville være ♫ ♫ tremoloen fordi hele kroppen skjelver. ♫ ♫ Når du sitter der ille berørt på mine vegne, ♫ ♫ vel du trenger ikke være det. ♫ ♫ Vel kanskje littegrann. ♫ (Latter) ♫ Og kanskje forsøker jeg å forestille meg dere alle uten klær. ♫ ♫ Men å synge foran mange nakne mennesker skremmer meg mer enn noen aner. ♫ ♫ Ikke for å diskutere det i dybden, ♫ ♫ men kroppsimage var aldri min styrke. ♫ ♫ Så ærlig talt, jeg ønsker dere alle påkledd, ♫ ♫ Jeg mener, dere er ikke egentlig ikke nakne. ♫ ♫ Og jeg er den med problemet. ♫ ♫ Og du sier, ikke bekymre deg så mye, dette går nok bra. ♫ ♫ Men jeg er den som lever med meg ♫ ♫ Og jeg vet hvordan jeg blir. ♫ ♫ Rådet ditt er godt, men sent. ♫ ♫ Om ikke litt nedlatende. ♫ ♫ Og den sarkastiske tonen hjelper meg ikke når jeg synger. ♫ ♫ Men kanskje burde vi ikke  snakke om dette akkurat nå, ♫ ♫ for jeg er på scenen, og du er i mengden. Hei. ♫ ♫ Og jeg gjør ikke narr av en velpleid, rasjonell frykt, ♫ ♫ og hvis jeg ikke var klar for å møte den, ♫ ♫ ville jeg søren ikke vært her! ♫ ♫ Men hvis jeg synger en note klart, ♫ ♫ da vet du jeg kommer meg sakte men sikkert. ♫ ♫ Og kanskje neste uke, lyder gitaren min bra ♫ ♫ min stemme klart som vann, og alle synger med. ♫ ♫ Men antakelig begynner jeg å groove ♫ mine stemmebånd å tute ♫ ♫ i hastigheter raskere enn lydens. ♫ (Applaus) 
