(Piper) [Nedtelling] (Filmklapper klapper) Ti år er en lang tid for  oss mennesker på jorda. Ti runder rundt solen. Da jeg sto på TED-scenen  for et tiår siden, snakket jeg om planetens grenser, som holder planeten vår i en tilstand  som gjør at menneskene har det bra. Hovedpoenget er at når  du overskrider en, så mangedobles risikoen. Planetens grenser påvirkes av hverandre, men klima og biologisk mangfold,  er de mest grunnleggende. De påvirker alle andre. Den gangen trodde vi virkelig  at vi hadde mer tid. Varsellampene lyste, men ingen ustoppelige endringer  hadde blitt satt i gang. Siden foredraget mitt,  har vi fått stadig flere bevis på at vi raskt beveger oss vekk fra de trygge rammene for  menneskeheten på jorda. Klimaet har nådd et  kritisk punkt globalt. Vi har nå hatt 10 år med  ekstreme klimautslag: branner herjer i Australia, Sibir,  California og Amazonas, flom i Kina, Bangladesh og India. Vi opplever nå hetebølger over hele  den nordlige halvkule. Vi risikerer å krysse et vippepunkt som gjør at planeten går fra å være vår  beste, motstandsdyktige venn, som demper påvirkninga vår, til å jobbe mot oss, og øke varmen. For første gang må vi ta stilling til risikoen av å ødelegge likevekten til planeten. Våre barn kan se dette. De boikotter skolen for å kreve handling, ser i vantro på vår manglende  evne til å bevege oss vekk fra potensielt katastrofale risikoer. De neste 10 årene, til 2030, må vi ha den mest omfattende endringen  verden noen gang har hatt. Dette er vårt oppdrag. Dette er nedtellingen. (Klokken tikker) Da mine vitenskapskolleger  oppsummerte, for rundt et tiår siden, kunnskapen om vippepunkter i klimaet, så var det bare et sted som hadde sterke bevis på en  alvorlig nedadgående spiral: Arktisk havis.  (Lyder av vann) Andre vippepunkter var langt unna -- 50 eller 100 runder rundt solen. I fjor besøkte vi disse systemene igjen, og jeg fikk det største  sjokket i karriere min. Vi er bare noen tiår unna Arktis  uten sjøis om sommeren. I Sibir tiner permafrost med  dramatisk hastighet. Grønland mister trillioner av tonn av is og kan nærme seg et vippepunkt. De store skogene i nord brenner med røykskyer  på størrelse med Europa. Atlanterhavets havstrømmer bremser. Regnskogen i Amazonas svekkes og kan begynne å slippe ut  karbon innen 15 år. Halvparten av korallene på Det store  barriererevet har dødd. Vest-Antarktis kan ha krysset  vippepunktet allerede. Nå begynner de mest massive av isbreene  på jorda, Øst-Antarktis, å bli ustabile. Ni av de 15 store biofysiske systemene  som regulerer klimaet er i bevegelse og viser urovekkende tegn på nedgang og potensielt nærmer de  seg vippepunkter. Vippepunkter gir tre trusler. Først, økende havnivå. Vi forventer allerede opp til en  meter dette århundret. Dette vil true hjemmene til  200 millioner mennesker. Men når vi legger til issmelting fra  Antarktis og Grønland i regnestykket, kan dette føre til to meter økning. Men det stopper ikke der,  det vil bare bli verre. For det andre, om karbonlagrene våre som permafrost og skog begynner å spy ut karbon, blir jobben med å stabilisere  temperaturene mye vanskeligere. Og for det  tredje, disse systemene er  sammenknyttet som dominobrikker: Hvis du krysser et vippepunkt, rykker  du nærmere de andre. La oss stoppe et øyeblikk å se hvor vi er. Grunnlaget for sivilisasjon  vår er et stabilt klima og et rikt biologisk mangfold. Alt er basert på dette. Sivilisasjonen har blomstret i  den beboelige sonen: ikke for varmt, ikke for kaldt. Dette har vi hatt de siste 10 000  årene siden siste istid. La oss zoome ut litt. Tre millioner år -- temperaturen har aldri brutt  grensen på to grader celsius. Jorda har regulert seg selv innenfor  et veldig smalt område på pluss to grader i mellomistidene, og minus fire grader i istidene. Nå er vi på vei mot tre eller fire grader på bare tre generasjoner. Vi spoler tilbake klimaklokken, ikke en  million, ikke to millioner, men fem til ti millioner år. Vi går mot en jord som er som et drivhus. For hver økende grad, tvinges en milliard mennesker  til å bo under forhold vi i dag stort sett regner som ubeboelige. Dette er ikke en klimanød,  det er en verdensnød. Min frykt er ikke at jorda faller  over en klippe første januar 2030. Min frykt er at vi trykker på knapper i  jordas system som er ustoppelige. Hva som skjer de neste ti årene vil sannsynlig avgjøre tilstanden  til planeten vi overgir til fremtidige generasjoner. Våre barn har all grunn  til å være bekymret. Vi må mene alvor med  å ta vare på planeten vår. Det kan vi gjøre  på to fronter. Den første er vitenskap. Her er en ny formel for  en bærekraftig planet: planetens grenser + globalt fellesskap = forvaltning av planeten. Vi trenger en trygg  gang for menneskeheten som tillater alle å bli  forvaltere av planeten, ikke for å redde planeten, men for å gi  en god fremtid for alle mennesker. Den andre fronten er samfunn. Vi trenger en ny økonomisk logikk  basert på velvære. Nå har vi muligheten til å sette forsknings-baserte mål for globalt felleskap for alle  bedrifter og byer verden over. Første oppgave, vi må halvere  globale utslipp innen 2030 og nå netto null innen 2050 eller før. Dette betyr å fjerne karbon fra av de  store systemene i livene våre: energi, industri, transport, bygninger. Tiden for fossilt brensel er over. Vi må forvandle jordbruk  fra å være en utslippskilde til å bli et karbonlager, og det er helt nødvendig at vi  beskytter hav og land, de naturlige økosystemene som absorberer  halvparten av utslippene våre. Den gode nyheten er at  vi kan gjøre dette. Vi har kunnskapen. Vi har teknologien. Vi vet at det gir mening  sosialt og økonomisk. Og når vi lykkes, kan vi alle fylle  lungene med frisk luft. Vi vil ønske sunne livsstiler velkommen og sterke økonomier  i beboelige byer. Vi er sammen på denne  reisen rundt solen. Dette er vårt eneste hjem. Dette er vårt oppdrag: å beskytte  våre barns fremtid. Takk. (Lysene slukkes) 
