Det språket jeg snakker akkurat nå, er på vei til å bli verdens universalspråk,  på godt og ondt. Det er bare å innse det, det er internettets språk, finansverdenens språk, flytrafikkens språk, populærmusikkens, diplomatiets - engelsk er overalt. 
Så... mandarin-kinesisk snakkes av flere folk, men det er flere kinesere  som lærer engelsk enn engelsktalende som lærer kinesisk. Det siste jeg hørte, var at det i dag er et tjuetalls universiteter Kina hvor all undervisning foregår på engelsk. Engelsk tar over. 
Og i tillegg til det har det blitt spådd at i slutten av dette århundret kommer nesten alle språk som eksisterer i dag - det er rundt 6000 - til å ikke lenger bli snakket. Det kommer til å være noen hundre igjen. Og attpåtil er vi der i dag at øyeblikkelig oversettelse av direkte tale ikke bare er mulig, men blir bedre for hvert år. 
Grunnen til at jeg forteller dere alt dette, er fordi jeg kan fortelle at vi er i ferd med å komme dit hvor et spørsmål snart snart vil bli stilt, og det er: Hvorfor skal vi lære fremmedspråk bortsett fra hvis engelsk er fremmed for en? Hvorfor skal man gidde å lære et annet når vi snart er der at nesten alle i verden er i stand til å kommunisere på engelsk? 
Jeg tror det er mange grunner, men først vil jeg snakke om den du sannsynligvis har hørt om, fordi det faktisk er farligere enn du skulle tro. Og det er den tanken på at et språk styrer tankene dine, at ulike språks vokabular og grammatikk gir alle  en ulik LSD-rus, for å si det sånn. Dette er en forbløffende lokkende tanke, men det er bekymringsfullt. 
Det er ikke det at det ikke er helt sant. For eksempel, på fransk og spansk er ordet for "bord" av en eller annen grunn hunkjønn. Så "la table", "la mesa", det må du bare godta. Det har blitt vist at hvis du snakker et av de språkene, og noen spør deg hvordan du forestiller deg  at et bord snakker, så, mye oftere enn at det kunne  være tilfeldig, svarer fransk- eller spansktalende at bordet ville snakket med en lys kvinnestemme. Så hvis du er fransk eller spansk, så er et bord ei slags jente for deg, i motsetning til hvis du er engelsktalende. 
Ikke lett å ikke like slike resultater og mange vil si deg at det betyr at du har et visst verdensbilde hvis du snakker et av de språkene. Men pass på, tenk om noen så på oss i mikroskopet, vi som snakker engelsk. Hvilket verdensbilde har engelsk? 
Ta for eksempel en engelsktalende. På skjermen ser dere Bono. Han snakker engelsk. Jeg antar at han har et verdensbilde. Og her er Donald Trump. På sin egen måte snakker han også engelsk. 
(Latter) 
Og her er frøken Kardashian, som også snakker engelsk. Her er tre engelsktalende. Hvilket verdensbilde har  disse tre til felles? Hvilket verdensbilde blir formet av det engelske språket som forener dem? Dette er et problematisk konsept. Det er større og større enighet om at språk kan forme tanken, men det gjelder for små, uklare, psykologiske mekanismer. Det handler ikke om å gi deg et nytt par briller å se verden med. 
Så, hvis det er tilfellet, hvorfor skal man lære språk? Hvis det ikke forandrer måten du tenker på, hvilke grunner er det? Det er et par stykker. En av dem er hvis du vil tilegne deg en kultur, hvis du vil helle den i deg, hvis du vil bli en del av den, så uansett om språket  styrer tanken eller ikke - og det er tvilsomt - hvis du vil tilegne deg en kultur, må du til en viss grad mestre det språket kulturen uttrykker seg i. Sånn er det bare. 
Det finnes et interessant, skildrende eksempel. Det er litt på siden, men dere burde sjekke det ut. Det er en film av den kanadiske filmregissøren Denys Arcand, eller skal jeg si Dennis Ar-cand, hvis du vil slå ham opp. Han har laget filmen "Jesus of Montreal". Mange av karakterene er livlige, morsomme, engasjerte, interessante fransk-kanadiske, fransktalende damer. Det er en scene mot slutten av filmen, hvor de må ta med en venn til et engelsktalende sykehus. På sykehuset må de snakke engelsk. De kan snakke engelsk, men det er ikke morsmålet deres, de foretrekker å ikke snakke det. De snakker mye saktere, de har aksenter, de er ikke idiomatiske. Plutselig blir karakterene som du har blitt så glad i, tomme skall av seg selv, skygger av seg selv. 
Når man møter en kultur, og kun opplever folk  gjennom et slikt filter, så forstår du ikke helt kulturen. Hvis noen hundre språk vil være igjen, er en grunn til å lære dem at de er billetter til å kunne delta i kulturen til de som snakker språkene, bare fordi det er koden deres. Så det er en grunn. 
Grunn nummer to: Det har blitt vist at hvis du snakker to språk ,er  sannsynligheten mindre for å bli dement, og at du mest sannsynlig er flinkere til å gjøre flere ting på en gang. Og det er faktorer som begynner tidlig, det burde gi deg en idé om når du kan gi barna dine språktimer. Tospråklighet er sunt. 
En tredje grunn: Språk er bare utrolig artig. Mye morsommere enn man ofte tror. For eksempel: Arabisk: "kataba" - "han skrev" "yaktubu" - "han skriver", "hun skriver" "Uktub" - imperativ, "skriv!" Hva har alle de ordene til felles? De har til felles at konsonantene i midten er som grunnsteiner. De står stille, og vokalene danser rundt konsonantene. Hvem kunne vel ikke tenke seg å svinge det rundt i munnen sin? Du kan få det fra hebraisk, du kan få det fra Etiopias  hovedspråk, amharisk. Det er morsomt. 
Eller - ord har ulik rekkefølge på forskjellige språk. Å lære å plassere ordene i  en annen rekkefølge er som å kjøre på den andre siden av veien når du drar til noen land, eller følelsen du får når du putter  trollhassel rundt øynene og det kiler. Et språk kan gjøre det med deg. 
For eksempel, "The Cat in the Hat Comes Back", ei bok jeg er sikker  vi alle ofte søker tilbake til, eller "Moby Dick". En setning der er: "Vet du hvor jeg fant ham? Vet du hvor han var? Han spiste kake i badekaret, ja, det gjorde han!" Ok. Hvis du lærer mandarin, så må du beherske "Du kan vite, jeg hvor ham fant? Han var badekar inni sluke kake, ingen feil sluke tygge!" Det føles bra! Forestill deg å kunne gjøre det, år etter år. 
Har du noen gang lært litt kambodsjansk? Ikke jeg heller, men hvis jeg lærte det, kunne jeg spinne ikke bare  tolv vokaler rundt i munnen, som engelsk har, men hele 30 ulike vokaler som flyttes og renner fram og tilbake i den kambodsjanske munn som bier i en bikube. Dette er det språk kan gi deg. 
For å komme til poenget - vi lever i en tid hvor det aldri har  vært lettere å lære et språk på egen hånd. Før måtte du oppsøke en skole, hvor det befant seg en iherdig lærer - en særdeles dyktig lærer - men han var der bare noen ganger, og du kunne bare komme da, og den tiden var begrenset. Du måtte komme til timen. Hvis du ikke dro på en skole, hadde du LP-plater. Jeg lærte meg språk med det. Det var så mye innhold på en sånn plate, eller en kassett, eller den antikke greia som heter CD. Ellers hadde du bøker som ikke fungerte, sånn var det bare. 
I dag kan du legge deg ned, legge deg på stuegulvet, drikke bourbon, og lære deg selv det språket du selv ønsker å lære, med metoder som Rosetta Stone. Jeg anbefaler på det sterkeste Glossika, som er mindre kjent. Du kan gjøre det når du vil, derfor kan du gjøre det oftere og bedre. Du kan kose deg om morgenen på flere språk. Jeg leser Dilbert på forskjellige språk hver morgen. Det kan øke ferdighetene dine. Kunne ikke gjort det for 20 år siden da bare tanken på å ha hvilket språk som helst i lomma di, tilgjengelig på telefonen din, ville hørt ut som noe science fiction- aktig for sofistikerte mennesker. 
Så jeg anbefaler på det sterkeste at du lærer andre språk på egen hånd enn det jeg er i ferd med å snakke, fordi det har aldri vært et bedre tidspunkt å lære det på. Det er vanvittig morsomt. Det vil ikke forandre tankesettet ditt men det vil gi deg bakoversveis. 
Tusen takk. 
(Applaus) 
