Fjorten stykk Grønland kunne fått plass i Afrika, men dette vises ikke på de fleste verdenskartene. 
Faktum er at alle menneskeskapte kart er feil. Faktisk, så er det umulig å lage  et verdenskart 100% korrekt. Nei ikke du, klode - vi vet at du er korrekt. Ikke du, Google Earth -  du er bare en digital klode. Vi snakker om flate kart, som,  la oss være ærlig, er mye mer praktiske  for mange formål. 
Uansett, som vi sa, det er umulig å lage et 100 % korrekt  flatt kart av en kuleformet planet. I lang tid prøvde ikke folk engang. De plasserte bare steder ned vilkårlig  uten noen konsistent målestokk. 
150 evt. kartla den greske  matematikeren og astronomen Ptolemaios systematisk jorda på et rutenett og plasserte steder på rutenettet i henhold til koordinater, slik at kart kunne sjekkes mot  hverandre og gjenskapes. Ptolemaios bygde rutenettet på linjer som vi fremdeles bruker i dag: 180 linjer for breddegrader og 360 linjer for lengdegrader. 
Til tross for disse fremskrittene så gikk folk seg fortsatt vill. Problemet var delvis — skal vi si — ufullstendig forståelse av  jordens geografi. 
Men det var også virkelig vanskelig å navigere ved hjelp av kart. Fordi jorda er rund, er den korteste ruten fra ett sted til  et annet langs en sirkel. Hvis vi tegner ruten på et flatt kart, så passerer ruten langs hver  lengdegradslinje med en ulik vinkel. For å kunne følge ruten,  så måtte du hele tiden endret retningen du reiser i. Enhver liten feil ville plassert  deg  på feil sted. 
I 1569 fikset Gerardus Mercator  dette problemet. Han skapte et proporsjonalt verdenskart, slik at disse buede  navigasjonsrutene ble rette, og passerte gjennom hver  lengdegradslinje med samme vinkel og gjorde det dermed mulig å navigere med samme kurs — med andre ord, reise i samme retning — gjennom hele reisen. 
Løsning hadde bare en hake: For å gjøre dette, så måtte han forvrenge  land- og vannmassene slik at de lengst fra ekvator  ble størst og de nærmest ekvator  krympet. 
Til tross for unøyaktighetene var Mercator sitt kart nyttig. Faktisk, prinsippet er hyppig brukt i dag  også i kart på nett. Men det er fortsatt feil! 
I 1925 ble appelsinskallkartet skapt som — hold fast — en avbrutt pseudo-sylindrisk lik arealprojeksjon. Hva betyr dette? Ikke viktig. Poenget var å minimere forvrengningen  av hele jordkloden. Kartet kan være landorientert... eller havorientert. 
Uansett, det såkalte appelsinskallkartet er ikke veldig lett å lese. 
Dymaxion-projeksjonen av den amerikanske arkitekten Buckminster Fuller fra 1940-tallet er enda bedre. 
Unnskyld,  sa vi bedre? Det er ikke bedre hvis du vil forstå plasseringen av ting på jordkloden. Det er bedre i den forstand at det finnes ingen synlige forvrengninger av landmassene. Men hvis du vil vite, la oss si, hvor langt Brasil er fra Nigeria, så vil du ikke få noen følelse av det på dette kartet. 
Den mest nøyaktige projeksjonen er AuthaGraph verdenskartet designet av den japanske arkitekten Hajime Narukawa i 1999. Kontinentene og havene er nesten helt i proporsjon, og kartet er rektangulært,  akkurat slik vi liker det. Kan dette være det perfekte kartet? 
Vel... nei. 
Siden Mercator fungerer for navigering og kan leses tydelig, hvorfor bry seg med alle  disse kjipe kartene? Arno Peters forklarte at ved å forstørre europeiske og nordamerikanske land, gir Mercator-projeksjonen hvite nasjoner  en følelse av overherredømme over ikke-hvite nasjoner nærmere ekvator. Han tilpasset Gall-Peters Projection, som motvirker det spesifikke problemet, men kontinentene er fortsatt... strukket. 
I dag stoler vi mindre og mindre på kart for navigasjon, men de spiller fortsatt en viktig rolle i skoleverket. Peters var definitivt inne på noe: uansett hvilket kart vi ser på; det er en historie fortalt fra  perspektivet til kartets skaper. som igjen former – kanskje unødig – vår oppfatning av vår verden. Enkle endringer i kartdesign, selv endringer uvesentlig for hvordan vi overfører en rund jord til en flat overflate, kan endre vårt synspunkt fullstendig. 
